Umiddelbart høres «76-minutters-utfordringen» ut som et dårlig treningsprogram TV-shop solgte en gang på 90-tallet, der du på 76 minutter kunne få en ny kropp, ny kjæreste eller nytt liv. Jeg har ikke tenkt å dra den så langt, jeg bare lurer. Hvor langt ut av byen rekker du på en time og et kvarter? Hvor langt inn i skogen? Hvor høyt opp på fjellet?
Meningen med dette innlegget er ikke at du skal sitte igjen med en dårlig følelse fordi du fortsatt sitter fast på et kollektivtransportmiddel 76 minutter etter at du har dratt fra jobb. Det er heller ikke meningen å skryte hemningsløst av «så heldig er jeg». Det er rett og slett meningen å få deg til å tenke litt, og kanskje bli mer oppmerksom på de små turmulighetene som faktisk finnes i hverdagen.
76 minutter fra Skøyen
La meg først fortelle litt om en hverdag jeg en gang hadde:
15:59: Går fra jobb på Skøyen til t-banen på Majorstua
16:19: Står og venter noen minutter og får igjen pusten etter gåturen gjennom Frognerparken
16:26: T-bane mot Sognsvann, tar denne til Kringsjå
16:38: Ankommer Kringsjå, det tar fem minutter å gå hjem, spiser to brødskiver og skifter til noe litt mer skogsvennlig
16:54: Hiver meg på sykkelen
17:01: Ankommer Sognsvann, låser sykkelen ved iskiosken og tar beina fatt
17:15: Svartkulp!
En time og et kvarter etter jeg forlot jobb på Skøyen kunne jeg være på Svartkulp, en liten kilometer inn i Nordmarka. På fine sommerdager ville jeg blitt forbigått av barselgrupper med barnevogn, syklister i kondomdresser og folk med hund som ikke overholdt båndtvangen. På regntunge høstdager kunne det være jeg var helt alene i skogen, i hvert fall i noen minutter, før en enslig jogger i stor fart ned fra Ullevålsseter kom løpende forbi.
Andre forhold på Svalbard
Her i Longyearbyen er det litt annerledes:
15:59: Sykler fra jobb
16:01: Hjemme. Ammer mini, sluker en pannekake som svigermor, som er på besøk denne uka, har laget, tar på meg turtøy
16:10: Løper ut døra og bort til naboen som har lovet å bli med til Lindholmhøgda denne ettermiddagen
16:11: Løper inn igjen, glemte rifla
16:12: Vi setter oss i bilen
16:15: Ankomst provisorisk parkeringsplass ved Isdammen, legger bilnøkkelen i hanskerommet, tar med oss sekk og rifle og begynner å gå
Og går. Og går. Og går. Og det er dette som er så sinnsykt, fantastisk, utrolig deilig med Longyearbyen: vi er så nærme naturen. Så når klokka bikker kvart over fem, og det er 76 minutter siden jeg dro fra jobb, så har jeg vært på tur i en time. Det har ikke vært et heseblesende kvarter fra et t-banestopp, det har vært en god time i behagelig terreng med utrolig utsikt og ingen andre mennesker enn naboen og jeg.
Toppen er kanskje målet, men veien blir til mens du går
I det klokka slår 17:15 bikker vi siste bakken og kommer opp på toppen av Lindholmhøgda. Utsikten over Adventdalen og Hiorthfjellet er formidabel. Det blåser en del, og store sandskyer skaper et spennende fargespill i dalen. Vi skriver navene i postkasseboka, jeg har lyst til å skrike ut min fasinasjon med denne umiddelbare nærheten til naturen, men jeg gliser bare, drikker en kopp solbærtoddy, drar lua godt nedover ørene og går tilbake til hverdagen.
Så, dette er rett og slett en utfordring til deg. Imorra drar du fra jobb, hjemom for å skifte kjapt og så ut i naturen! Om du så bare ender opp utenfor leiligheten med en kopp kaffe, så er det egentlig ikke så farlig. Så lenge du skjønner at de små hverdagsturene også er turer, så føler jeg at jeg har gjort jobben min.
God tur!
Ps…skriv gjerne i kommentarfeltet hvor utgangspunktet ditt var, og hvor langt du kom! Noen som rekker til Vettakollen, Ulriken eller Glomtinden? Hvor langt opp Togga eller bortover Romsdalseggen kommer du?