Alene under åpen himmel

Skrevet av: Une Cecilie Oksvold
Publisert: 27.06.18

Så ligger jeg der, helt mutters alene. Uten telt, og uten køye. Tankene svirrer i hodet. Kommer det noen? Fantasien tar overhånd og redselen for klovner og gale folk sprer seg ut i kroppen. Jeg er redd. Slagplanen for hva jeg skal gjøre om noen skulle komme bort er klar: Plukk opp hunden og løp for livet. 

Jente og hund i myrull og solnedgang på Hoøya, Ørlandet

Som den friluftsferskingen jeg er, er det mye jeg aldri har gjort. Det er kun to år siden jeg hadde min første ordentlige teltnatt, og ikke før i år har jeg virkelig begynt å utfordre meg på å sove ute alene. Dog i telt eller hengekøye. Antall overnattinger jeg har alene ute kan jeg telle på én hånd. Jeg er redd for mørket, det ukjente og ikke minst det å være alene uten trygghet fra noen andre. Samtidig elsker jeg å sove ute i naturen, og ikke minst det å faktisk overvinne frykten. Og det er akkurat det som er så deilig med å være fersking – en har så utrolig mye å lære og derfor også å mestre! Mestringsfølelsen jeg får av å trosse frykten for å være alene, for mørket, og ikke minst for de krisemaksimerte tankene oppe i hodet, gjør at jeg føler meg sterkere enn noen sinne.

Alene under åpen himmel

Jeg har aldri sovet under åpen himmel før, men lysten for å gjøre det har vært der ei stund. Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skal gå frem, hva jeg trenger av utstyr og hvor jeg bør legge meg. I helgen var jeg hjemme på Fosen, og jeg bestemte meg på forhånd at om været ble bra nok, skulle jeg hoppe i det.

Sola skinte og vinden løyet ut over kvelden. Det lå an til å bli en helt magisk solnedgang. Ikke før klokka slo 21:30 bestemte jeg meg 100% for å faktisk gjennomføre. Jeg pakket sekken; liggeunderlag og sovepose til meg, sovepose og jervenduk til hunden. Det var 19 grader og oppholds – vi trengte strengt tatt ikke mer utstyr enn det.

Myrull, sovepose og solnedgang på Hoøya, Ørlandet

Strategien om å dra ut å legge meg sent på kvelden, er en gjenganger. Enda har jeg til overs å være ute alene en hel dag for så å sove over alene. Drar jeg ut sent på kvelden slipper jeg at tankene får alt for mye rom til å skremme meg skikkelig før jeg sovner.

 

Å overvinne tankene

Jeg fant meg en liten holme helt i utkanten på et sted kalt Hoøya. Tankene om skumle menn og klovner kom raskt, og jeg la en slagplan for hva jeg skulle gjøre om tankene skulle bli til realitet. Det jeg allikevel har lært av å utfordre frykten for å være alene, er å ikke ta alle tanker så på alvor. Hva er egentlig sjansen for at en klovn skal komme å ta meg her jeg ligger på en halvøy ved vannkanten? Lik null. Så i stedet for å leve igjennom de redselsfulle tankene oppi hodet, la jeg meg i soveposen og tok innover meg den vakre solnedgangen som satt himmelen i brann akkurat her, akkurat nå. For et utrolig skue. Aldri før har jeg hatt en slik nær naturopplevelse. Det å sovne til fuglekvitter, sukkerspinnskyer og båtdur var en helt fantastisk opplevelse. Å virkelig leve i nuet! Jeg følte meg så utrolig privilegert, og ikke minst sterk som lå der tross de skumle tankene som prøvde å få rotfeste.

Solnedgang Hoøya, med hender som danner hjerte

Jeg sovnet en drøy time etter jeg la meg. Alle inntrykkene fra naturen ga ro i kroppen og en følelse av at jeg befant meg på det tryggeste stedet i hele verden – nemlig ute. Her er blomster, trær, vann og dyr. Her er kjærlighet.

Det var allikevel vanskelig å sove natta i gjennom, mye på grunn av både lys og nydelig utsikt jeg bare måtte få med meg. Midt på natta våknet jeg opp til soloppgangen som lyste meg rett i ansiktet. Nok en førstegangsopplevelse jeg fikk på denne turen. Aldri før har jeg våknet slik, liggende i myrulla mens sola strålte opp over fjellknausene. Men for en lykkefølelse det var!

Soloppgang på Hoøya med sovepose
Helt innafor å våkne klokka tre om natta til denne soloppgangen

Naturopplevelser som belønning

Det ble ikke den beste søvnen den natta, men det var heller ikke poenget. Poenget var at jeg faktisk gjorde noe jeg var redd for – og det gikk bra! Verken klovner eller andre skumle vesener tok turen for å skremme oss, og naturopplevelsene jeg fikk i premie var mer enn verdt det å trosse frykten! Man trenger ikke så mye for å fråtse i naturopplevelser – en sovepose og et liggeunderlag var det som skulle til for å få den mest magiske natten i naturen jeg noen sinne har hatt! Proppet full av sterke opplevelser.

Sovepose, kopp, myrull og solnedgang på Hoøya på Ørlandet

Instagram @unececilie 

Alene, men ikke ensom

Det jeg lærte på denne turen var at å leve i nuet er gull verdt. Det å ta innover seg øyeblikkene som skjer her og nå, i stedet for å leve i gjennom tanker som surrer oppi hodet om hva som kan skje eller har skjedd, gir ikke bare frihet fra tankene, men påfyll til sjela. Det å være alene ute kan være skummelt, men etter en stund blir man jo vant til det også. Det er når jeg er alene at jeg virkelig kan ta innover meg de sterke naturopplevelsene. Det er når jeg er alene at den virkelige mestringen skjer. Når jeg er alene og virkelig til stede.

Å være alene, men ikke ensom.

Blogglisten hits
 
Dette innlegget handlet om:
ALDER: 26
BOSTED: Brekstad
Une Cecilie Oksvold14.09.18
ANNONSE
Maria Stray Homme16.08.17
ANNONSE
Julie Korneliussen20.06.16
Maria Stray Homme08.12.17
Julie Korneliussen14.12.15
ANNONSE
Julie Korneliussen30.10.16
ANNONSE
Gunhild og Helene20.11.17
Gunhild og Helene04.06.18
ANNONSE
Maria Philippa Rossi07.08.18
ANNONSE
Kari Schibevaag10.05.16
Gunhild og Helene11.05.18
Gunhild og Helene11.04.18
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold06.02.18
Maria Stray Homme02.08.17
ANNONSE
Gunhild og Helene20.07.18
Une Cecilie Oksvold11.01.18
Maria Stray Homme04.08.17
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this