Etter en lang, våt høst med stadig mørkere og kaldere ettermiddager (og tilsvarende lysere og lunere sofakroker) er det bare å tilstå at pysjbukse/turbokseratioen har skrudd seg forsiktig, men stødig, mot en mer bedagelig hverdagstilstand. Personlig har jeg argumentert med en økning i kontorarbeid som årsak til denne tendensen. Heller det enn at flekken Norge på den blå klinkekula vi alle løper rundt på, har rotert noen grader bort fra Sola. Likevel må jeg innrømme at det unektelig er lettere å la seg lokke opp fra sofaen når turløftet er et friskt, speilblankt fjellbad på slutten av en solsteikene fjelltur, og ikke ei surklende, grumsete myr metta på to måneder med gufsen nedbør.

For høsten har nok vært i våteste laget for min del, og da er terskelen for å komme seg ut av døra hakket høyere enn i de flotteste julidagene. Da er også turminnene fra denne sommeren gode å varme seg på, og å hente inspirasjon fra. For det er jo den samme naturen som fremdeles ligger der ute, bare i en splitter ny ”wrapping” som krever litt mer innsats for å nå inn til. Og selv om fjellet og marka stort sett er den samme, er attpåtil mestringsfølelsen som regel hakket større. Ofte handler det bare om å kle på seg litt ekstra for å ”undresse” naturen.  For det er gjerne når man tar høsten på ordet, trosser de skumle regndråpene på utsiden av stuevinduet, går ut av pysjbuksa og inn i turbuksa, ut i marka eller opp på fjellet, at man faktisk kan ta høsten på fersk gjerning  og med buksene på knærne, i å være helt fantastisk. Jeg har i hvert fall erfart at ting kan bli enda mer sjarmerende så fort  man tar det med buksa på knærne. For selv om frostrosene på vinduet kan virke stygge  som kaktuser sett i pysjbukseperspektiv, er den kjølige høstlufta og den stjerneklare himmelen som skaper dem, tross alt helt nydelig når man først har kommet seg ut. Utover høsten og vinteren skal jeg bli enda flinkere til å minne meg selv på dette. Hjemme i sofaen med pysjbuksa på vet man stort sett hva dagen bringer, men om man lar seg inspirere av gamle turminner og nye drømmer, tar det ikke lang tid før neste ”buksa-på-knærne-minne” dukker opp!

Til helga skal jeg stå opp og betrakte morgensolen, eller frostrosen, eller duskregnet. Jeg skal kjenne på høstkulda.  Jeg skal fyre i peisen, tenke på sommeren, glede meg til vinteren og nyte høsten. Og dra turbuksa over knærne.

Eller som Olav H Hauge skrev det:

”Då eg vakna i dag, var rutone attfrosne,
men eg glødde av ein god draum.
Og omnen slo varme ut i romet
frå ein kubbe han hadde godna seg med um natti.”

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this