Det var en gang en jente som het Kristin. Kristin ble født på Lillehammer og rakk heldigvis å få med seg den fantastiske sensasjonen og folkefesten som OL var. Med langrennsski på beina ble Kristin stadig dratt ut på tur. I søskenflokken på tre var hun den yngste og måtte gå syv km på langrenn for at de langrennsfrelste foreldrene skulle ta hun med én tur i alpinbakken. Da ble motivasjonen for å gå langrenn så stor at Kristin gikk mye på langrenn, både langt og lenger enn langt.
En liten fugl kvitret Kristin i øret at det meste er nord. Der er fjellene villere, havet er friskt og kaldt og sola skinner døgnet rundt. Det skulle ha seg slik at Kristin la sin lit til denne fuglen og i løpet av et år i Lofoten var Kristin bokstavelig talt bergtatt og flyttet til Sogndal for å studere geologi.
Tre år og minst tolv fjell senere, reiste hun tilbake til nord, der denne stadig økende fascinasjonen for fjell hadde utviklet seg til en lidenskap og kanskje også yrkesvei. I Nordens Paris skulle en stor oppgave om snøskred skrives, og stadig flere fjell bestiges.
Med en mastergrad i skreppa finnes det mulighet for å friste lykken i sju og en halv timer, fem dager i uka. Kristin leter og leter, over land og over strand etter arbeid. Frustrert over lykken som ikke ville la seg finne tenker hun: “Det gjeveste jeg vet er å kjenne på kontrastene i livet. Et iskaldt morgenbad og et bål som varmer inn til sjela. Å kjenne at regnet trenger helt inn til trusa og en varm dusj etter flere dager på tur. Å være så sliten, men få overskudd til å fortsette fordi landskapet er så vakkert. Å kjenne solstråler i ansiktet etter en lang vinter hvor nordlyset har tatt over himmelen. Kanskje jeg kan hjelpe andre til å målbindes av naturen, slik jeg også har blitt målbundet. Det ville vært meg en sann glede.”.
Og sånn gikk det til, at Kristin dro tilbake til Lofoten for å gjøre seg til naturguide.
