Bjørndalstraversen solskinnstur

*Dette innlegget er skrevet av Inga Strümke.

Dette er historien om da min venn spanjolen og jeg gikk Bjørndalstraversen med isøkser vi ikke fikk bruk for.

HVOR: Rosendal
VARIGHET: ca 9 timer
VANSKELIGHETSGRAD: maks klatregrad 4 
MÅ HA MED: Noen velger å sikre med tau, andre tar turen i joggesko. Jeg hadde med skistaver for å skåne knærne på returen.

Denne turen er temmelig bratt og luftig, men klatreteknisk ikke videre vanskelig. Det kan nok fort bli et mareritt hvis man har antydning til høydeskrekk, men hvis man er komfortabel med å bruke både fingrene og føttene er det bare å legge i vei.

Høydeprofilen (som lånt fra ut.no sin turbeskrivelse) ser ut som følger

og man starter nede hos sauene, går gjennom skogen til steinura og gjør traversen på mer eller mindre faste, store steiner.

Mange velger nok å dra til Rosendal kvelden før “støtet” og overnatte i telt enten nede ved grusveien, eller litt oppi lia.

Vi dro fra Bergen kl 06, nådde ferga kl 0830 og kjørte inn til Rosendal litt over kl 09. Fra Rosendal svinger man inn mot det staselige Baroniet, tar til høyre like før innkjørselen til nevnte Baroni og følger grusveien så langt man tør – optimalt sett kan man parkere like ved stistart, men da anbefaler jeg å legge en hyggelig lappe i frontruta 🙂

jeg følte at alle kunne relatere til sauer på en dag som denne

som nevnt, man starter på grusveien og følger stien opp gjennom skauen. Stien er ikke merket, som er vanlig for DNT sine sorte stier (sort sti betyr at du må være super awesome mountaineering expert).

Nedi lia gikk vi forresten forbi to vakre jenter utenfor et telt, og i retrospekt – altså på instagram – lurer jeg på om det er selveste turjente idahermans vi gikk rett forbi.

Ditta kan eg liga

Men ja, det går raka vegen oppover, ikke noe tull, ingen omveier, hvert steg leveres med høydepoeng, og hver høydemeter belønnes med mer utsikt

Etter litt klyving finner man turens første supervarde, og dem som bryr seg vil jeg gjerne opplyse om at varde på spansk er “hito”.

Akkurat på toppvarden møtte vi en ultraløper som gjerne ville gå selve traversen sammen med oss, og i bytte mot fotograferingstjenester ble ønsket innvilget

Etter supervarden kommer traversen, og den tar ca 1 time. Her er det greit å ikke ha lavt blodsukker eller være tissetrengt, ta tiden man trenger og bruke hendene like presist som føttene. Det er mange som går traversen, så de løseste stenene har stort sett blitt fjernet, men det betyr ikke at dette er en autostrada, og man må være obs på at hver eneste stein potensielt kan løsne imens man har vekten sin på den.

Etter traversen står der nok en kjempevarde som markerer at hele traversen er overstått. Deretter gjenstår det kun vandring på kanten, etterfulgt av nedstigningen.

Kvelden før støtet vårt skulle finne sted snakket jeg med noen venner som hadde toppturet rundt i Rosendal en stund tidligere, og de kunne berette om snø på noen nordsider i området. Grepet av siste-liten-pakkepanikk stappet jeg gore-tex, isøkser og fjellsko ned i sekken. Det var sikkert veldig ansvarlig og riktig gjort av meg, men jeg hadde ikke bruk for noen av delene på turen. Dette kan tolkes den veien man ønsker.

På nedturen mistet vi igjen stien vi omtrent aldri fant, og vi valgte å suse ned snøfeltene for å spare tid, knær og gidd.

Veien hjemover foregikk på en utrolig idyllisk sti, forbi en hytte som sikkert gjorde selv spanjolen norsk-nasjonalromantisk i noen øyeblikk

over et par-tre hengebruer, og før vi visste ordet av det var vi tilbake ved bilen

så da er det bare å lempe sauene av taket, dra lammene ut av eksosrøret og vende nesen enten hjemover, eller fortsette turen med klatring i Uskedalen  🙂