Var det en ting sørlendingen Helene gledet seg til, så var det å komme seg ut på havet for å fange en gigantisk nordlandskveite. Og nå var tiden inne!
Formiddagen hadde vi brukt på en aldeles nydelig padletur og etter at Real Turmat-lunsjen var fortært sto vi som to tente lys på bryggekanten. Fiskeekspert Tommy Egra hadde gjort klar båt og utstyr, og vi ble godt lært opp: «sluken skal helt ned til bunnen, napp til og sveiv litt opp». Ok, vi er klare!
Vinden som tidligere hadde vært helt fraværende var nå høyst tilstede! Men det la ingen demper på humøret og vi rasket utover mens vi desperat hadde blikket festet på ekkoloddet. Var det ei kveite som lå der på bunnen og drømte om en gummifisk? Vi krysset fingrene!
Ida fikk æren av det første kastet og på en-to-tre var det napp, og hun dro i land en sprek og fin torsk. Blod på tann! Vi fikk kasta uti fra hver vår stang og kjente på hver minste bevegelse i snøret. I en time. I to timer. Hva med å prøve bak den odden i stedet? Ny time. Vi øvde på teknikken, sjekka ekkoloddet, fikk noen oppløftende ord fra fiskeeksperten vår, fiska videre.
Etter 3-4 timer ble vi enige om at vi måtte gi opp kampen. Kveita vant. Men vi hadde tilbrakt disse timene midt i et drømmende postkort med Steigens dramatiske fjell i tre retninger og Vestfjorden i den siste. Og en ting ble vi alle enige om da vi kom slitne, saltvannsvåte og sultne i land: Kampen skal tas opp igjen og da blir det vi som ler sist!
Nå var det bare å få av seg fillene og ta på nye, tørre klær. Vi skulle nemlig straks videre til Feskbruket og få i oss et fantastisk måltid bacalao mens Hans Petter Aaserud og Arne Hovda fra Trang Fødsel spilte opp til fest!
