Der ute, i mørket… | Turjenter.no

Der ute, i mørket…

Skrevet av: Bodil Dorothea Gilje
Publisert: 03.03.20

Det skumleste jeg vet, eller visste, var å sitte alene på en hytte i skogen og vite at noen kunne se meg gjennom vinduet. At noen der ute – i skogen – kunne se meg der inne. Helt alene, innestengt. Ingen utvei. Grøss, så skummelt. Men enda skumlere var det jo å tre ut i det mørket – for hvem er der ute? For eksempel å gå på utedo på hytta – fra en lys og varm hytte, til en mørk, uoversiktlig og skummel skog. Full av gale øksemordere og voldektsmenn som gjemmer seg i mørket.

Først må jeg bare si at det kommer et poeng til slutt. Et ganske morsomt et, viser det seg. Etter en hendelse nå ganske nylig. Men for å komme til det poenget krever det litt forklaring…

Jeg har vokst opp med Poirot, Derrick og Jessica Fletcher helt fra jeg var liten. Mamma lot meg se på det meste så lenge jeg rufset henne i håret. Hver skoleferie var vi på hytta i Skjeberg, Østfold. I tjukkeste skauen. Jeg fikk være med søstrene mine og de eldre gutta på nabogården å leke mørkegjemsel i skogen kveld etter kveld. Rundt den skumle, gamle brønnen like ved hytta. Vi så «Nattsvermeren» da jeg var 11 år gammel, og gikk fra gården og gjennom skogen til hytta midt på natta etterpå. Mamma, søstrene mine og jeg gikk alltid på do sammen. Tisset på rekke og rad langs hytteveggen i mørket. Sånn var det bare. Det var for mørkt og langt å gå til utedoen, syntes jeg. Og måtte vi på død og liv ned dit måtte noen stå utenfor døra og vente. Pappa pleide å sitte på verandaen med en øl å se på nattsvermerne som flakket seg rundt utelyset. Det var livet på hytta. Et fint hytteliv.

Hytta i Skjeberg. Skog, innsjø, mørkegjemsel, skumle filmer, utedo og påskekrim. Det beste og verste jeg vet.

Vi har en hytte på Vestlandet også. Der har jeg også et anstrengt forhold til utedo og den mørke skogen. Så fort det ble mørkt måtte jeg løpe fra bilen til døra. Fra vedskjulet til inngangen, eller hva det skulle være. Alle familiehyttene jeg har vært på har jeg lukket alle gardiner i samme øyeblikk som det ble mørkt. Frykten for at noen skulle se meg uten at jeg kunne se de var tydeligvis så stor at jeg heller ville gjemme meg. Og jeg har alltid måttet bli fulgt på utedo. Ja, det er helt sant. Bodyguard. Dørvakt. Selskap. Helt inntil et par år siden, faktisk. Über-mørkredd. Vill fantasi.

Jeg har mange historier hvor jeg har blitt skremt i voksen alder også. Jeg har drevet sport i å se skrekkfilmer helt frem til jeg var 33 år gammel. Jeg har sett alle Saw-filmene tre ganger. Texas Chainsaw Massacre mange ganger. Psykologiske thrillere var min favoritt. CSI og Criminal Minds gikk i ett hver kveld på TV. Helt til jeg begynte å sove ute i skogen.

Alene i Nordmarka, romjula for to år siden. Ingen Leatherface, Hannibal Lecter eller andre galninger i sikte. Bare sinnsro:)

En sen høstkveld i november 2016 gjorde jeg plutselig noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Det var mitt første år som «uteligger» og min aller første skikkelige vinterovernatting i Norge. Jeg var på impulsiv overnatting i Lillomarka med en venninne, og det kom brått 50 cm snø på én kveld. Min venninne og jeg hadde ikke peiling på vinterovernatting og hadde hverken vinterplugger, spade eller noe særlig nyttig vinterutstyr i sekken, og måtte ut i mørket og lete etter digre steiner vi kunne bardunere teltet med. Vi måtte gå ganske langt fra teltplassen også, viste det seg. Med ryggen til teltplassen og det islagte vannet leita jeg med hodelykt etter stein innover i den mørke skogen. Vel vitende om at min blysterke venninne var like i nærheten og kunne redde meg om det skulle komme noen. Plutselig så jeg en hodelykt ved andre enden av vannet som kom mot campen vår i skogen. Klokka var rundt midnatt, og det var helt bekmørkt. Jeg snudde meg rundt og kunne ikke se min venninne noe sted – hun måtte ha gått andre veien. En hundelufter, tenkte jeg. Skrekk og gru – hva gjør jeg nå. Kanskje det er en med skumle hensikter – ute så sent! Overraskende nok, eller kanskje ikke, var det gamle «vaner» som slo til. Jeg gjemte meg. «trakk for gardina». Skrudde av hodelykta, tok på meg hetta og stelte meg bak et tre. Og vipps, så var jeg den skumle som sto der ute i skogen. Personen kom nærmere og nærmere, langs vannkanten, i mørket. Og gikk rett forbi – ante ikke at jeg sto der og var en creepy tulling med hette på hodet bak et tre. Personen gikk rett bort til campen med to store steiner. Det var Johanne, som hadde forvillet seg helt bort til andre siden av vannet uten at jeg så det.

Campen i Lillomarka – skogen jeg gjemte jeg i første gangen.

Det er veldig naturlig å være mørkredd – det sitter i oss fra naturens side. Hadde det bare vært noe å være redd for der ute. Når det er mørkt blir mer overlatt til fantasien og hjernen må jobbe mer aktivt for å kartlegge hva som er rundt oss, så nervene sitter kanskje litt mer utenpå kroppen. I alle fall hos meg. Og med den fantasien jeg har etter årevis med krim og skrekkfilmer, har jeg mange gode forslag til hva de ulike lydene og skyggene kan være.

Det går sakte men sikkert opp for meg hvem som er den «gale» der ute i mørket om natta, he he.

Etter noen år med utesoving, mestring og pushing av egne grenser, tilbringer jeg jo en del mer tid ute i dette mørket. Og for et par uker siden hadde jeg en ny opplevelse. Jeg er langt i fra så mørkredd som før, og kan lett finne på å stikke til skogs sent på kvelden for å sove i hengekøye når det er mørkt. Selv om jeg fremdeles lurer litt på hva jeg driver med noen ganger. Jeg har funnet ut at jeg foretrekker å gjemme meg i skogen, eller på fjellet. Jeg trives best langt fra folk – langt fra hytter og stier. Jo mindre sjansen er for at noen vet at jeg er der, jo bedre har jeg det. For et par uker siden dro jeg hjemmefra klokka ti om kvelden, etter jobb. Kjørte 40 minutter til Blefjell. Jeg visste jeg kunne gå en kort skitur fra parkeringsplassen og finne en fin plass til hengekøya og våkne til både soloppgang og fin utsikt. Kortreist og enkelt. Klokka ble over midnatt innen leirplassen var funnet, og over ett innen hengekøya var på plass. Klokka to satt jeg på reinskinnet og spiste middag under et tre med hodelykta på. Ronja, hunden min, lå og sov på et reinskinn, jeg var kald og trøtt. Jeg visste det var noen hytter spredt oppe i åsen rundt i området. Den nærmeste hytta var tom, det hadde jeg sett. Plutselig kom det på en veldig sterk hodelykt nede i skogen, som lyste rett mot campen min. Den kom fra intet og speidet over campområdet mitt – frem og tilbake, flere ganger – helt åpenbart. Men den nådde akkurat ikke helt frem. Ronja knurret og skulle akkurat til å bjeffe da jeg stoppet henne. Dette var jo mitt verste mareritt. Helt alene i skogen – riktignok med en relativt stor og sterk hund, men at noen skulle oppsøke meg – målrettet, midt på natten? Grøss! Hvorfor det? Jeg gjorde som før. Skrudde av alle lysene. Gjemte meg. Satt helt stille i mørket. Lyset nådde meg ikke, og til slutt ga de opp. En halvtime senere dukket de opp igjen, fra samme sted. Jeg skalv, og ringte kjæresten min, som var på hyttetur med kompiser. «Nå skjer det som aldri skulle skje», sa jeg. Nå kommer det noen og tar meg. «Ikke vær redd», sa han. «Sikkert bare en hytteeier, eller en hundelufter som lurer på hvem du er». «Midt på natta?!» Svarte jeg. «Husk at det er du som sitter der i mørket med øks og kniv og en bamse med hormonell raptus», sa han. Jeg responderte med å lyse direkte tilbake med min egen hodelykt på det sterkeste lyset jeg hadde. Da blender man. Nå ser de ingenting, tenkte jeg. Til slutt forsvant de igjen, og jeg krøp opp i hengekøya.

Hadde noen fortalt meg at jeg skulle gå frivillig ut i skogen en sen vinterkveld – i mørket, og henge opp en seng mellom to trær og sove der. Nei, ærlig talt. Men se så koselig, da! Helsport Rago Winter Superlight er favorittsoveposen til både Ronja og meg:)

Og til poenget: Denne natten på Blefjell satt det en dame på hytta. Lisbeth, hun satt inne. Et stykke utenfor, i mørket – der var jeg. Romsterte i skogen og vimset rundt med lys og lykter blant trærne, midt på natten. Da mannen hennes kom til hytta utpå natta bestemte de seg for å sjekke om det var noen der ute som trengte hjelp, eller kanskje hadde dårlige hensikter med hyttene som lå der ute. Så de fant frem den kraftige hodelykta si og lyste mot campen min fra terrassen sin. Lite visste de at det var jeg som satt der og spiste sopprisotto under et tre. Morgenen etter tok de skia fatt og hadde fått øye på både hengekøya og hunden som hang ut av den, og slo seg til ro med det. Og to uker senere kom Lisbeth over Instagram-bildet mitt, skjønte tegninga og tok kontakt. Vi måtte le begge to – to engstelige damer. En inne på hytta, og en ute i skogen.

Tanken på å gå ut i en mørk skog når man er inne, kan være ganske skummelt. Men når du først er der ute, og blir en del av «mørket», så er det ganske fantastisk. Spesielt hvis du ankommer mens det er lyst, og har oversikt over området. Og kan sovne til stjernehimmel og våkne til dette – svøpt i en varm og god dunpose på et deilig reinskinn. Luksus!
Ronja er i himmelen på disse turene. Frisk luft og slappe morgener. Hun får lov til å være vokterhunden hun ønsker å være, og kan lytte til naturens lyder hele natta lang. Sånt blir man sliten av.

Til nå er det en av de mest gufne opplevelsene jeg har hatt alene på tur, og det sier jo litt. Jeg har vokst opp og tenkt at å sitte en time alene i en mørk skog må være mitt aller verste mareritt. Jeg ville ikke gjort det for penger. Nå gjør jeg det med glede – helt alene. Jeg postet den siste opplevelsen på Instagram nå nylig, og ba andre fortelle om sine rare opplevelser på tur alene. Det kom mye morsomme historier! Vi frykter mye rart «der ute», men opplever at det ikke er så skummelt som vi tror, når vi først tør å ta steget ut på tur alene.

Plutselig var jeg, atter en gang, den skumle i skogen.

Det ble litt lite søvn den natta. Jeg lurte fælt på hvem som hadde oppsøkte meg med hodelykt. Heldigvis har vi oppklart det i ettertid – det var jo bare komisk. Og helt ufarlig, selvfølgelig.

Tips: Jeg snakker med mange som gjerne vil sove mer ute, men ikke har noen å dra på tur med. Eller vil på tur alene, men ikke tør. Det er ingen tvil om at det aller beste er å dra ut mens det er lyst. Det er en helt annen opplevelse å komme seg ut, bli kjent med området og få oversikt over området du skal være i mens det enda er lyst ute. I begynnelsen dro jeg mest på tur over tregrensa – der er det mer oversiktlig og oppleves litt lysere. Men er du først på tur i mørket, og mestrer det, er det en utrolig fin opplevelse:)

 

 

 
ALDER: 36
BOSTED: Lørenskog
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
reCAPTCHA

*Ved innsending samtykker du til personvernerklæringen

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this