Dette er ikke et skredkurs - Turjenter.no

Dette er ikke et skredkurs

For noen uker siden fant jeg meg selv i en bratt helning. Med en venninne foran og to venninner bak. Feller på, skredsøker på. Skumring, ukjent terreng, flatt lys, null peiling. Det ble en “ephiphany.” En åpenbaring. Jeg meldte meg på skredkurs.
Skrevet av: Maria Philippa Rossi
Publisert: 25.03.21

Husker du at jeg etterlyste at man tok ansvar for egen læring, egen kunnskap? I denne saken lærer du ikke hvordan du skal unngå skred, det er det alt for mange som er mye flinkere enn meg til å formidle. Derimot vil jeg fortelle deg litt om opplevelsen av å delta på et skredkurs.

Fredag kveld: i et stort lokale på legendariske Huset i Longyearbyen sitter Marit. Skiguide og kursholder. De neste 48 timene skal hun lære oss det hun kan om skred. Noe av det hun kan om skred. Det skrives doktorgrader om skred. Det er utopisk å tro at man er utlært på en helg.

Marit Øvstedal er skiguide og skredinstruktør. Hun har vært stasjonssjef på Troll i Antarktis, og har bodd på Svalbard siden 2016 hvor hun nå jobber for Svalbardguidene.

– Hva forventer dere av kurset? spør hun.

Jeg er førstemann ut. Jeg forteller om turerfaringen min, at den er ganske bred og allsidig, at jeg har vært mye på tur, men også at jeg har unngått skredterreng, og ikke kunne ha gjenkjent en terrengfelle om jeg så satt og hadde kaffepause midt i en.

Terrengfelle, lurer du kanskje? Det er når du befinner deg i et område som på grunn av omgivelsene kan være ekstra utfordrende og farlig om det kommer et skred fordi du ikke har mulighet til å komme deg vekk. En trang dal for eksempel.

Marit viser bilder av skred. Forteller om da det gikk bra, og da det gikk dårlig. Menneskelig faktor. En setning som dessverre går igjen.

Lær deg terminologien

Vi ser på varsom.no. Vet du helt konkret hva “Vær forsiktig i leområder med mye fokksnø, særlig i eller nært terrengfeller. Det finnes områder med vedvarende svake lag i snødekket” betyr for din tur til Togga, Kirketaket eller Trollsteinen? Hvis ja, bra! Hvis nei, finn ut av det. Identifiser problemet.

Marit snakker litt om flaks. Om dumskap. Om uhell. At bare fordi det har gått en, to eller åtte skiløpere foran deg så betyr det ikke at det er trygt. Akkurat det skal vi komme tilbake til.

Så planlegger vi morgendagens rute gjennom elveleiet og opp mot Sarkofagen, en av de mest bynære toppene rundt Longyearbyen.

Lørdag morgen: det er minus 18 og blåser. Jeg fryser. Vi stopper og tar en prat om turen, formen, været, føret, men alt jeg fokuserer på er å holde varmen. Menneskelig faktor. Gikk jeg glipp av viktig informasjon? Sa Marit noe om skavler? At de kunne være farlige eller ikke? Kommer jeg til å ta en dårlig avgjørelse senere som følge av at jeg ikke fulgte med?

Vi går oppover. Vurderer terrenget rundt oss. Det er absolutt bratt nok. Stien tikker av for både utløpssone og terrengfelle. Men det er avblåst, og lite sammenhengende snø. I dag er det trygt å gå videre.

Øv, øv, øv

Vi lærer hvordan vi skal måle bratthet ved hjelp av staver, og et stykke oppe i lia finner vi et slakt område der vi skal grave. Først graver vi opp all snøen for å gjøre det litt mindre intuitivt hvor vi etterpå skal gjemme skredsøkeren. Det er også en god måte å få varmen på.

Alltid ha med spade og søkestang når du ferdes i vinterfjellet. Den kan også brukes til å grave frem en ypperlig lunsjgrop.

Så går vi i gang. Fra send til søk. Biip – biip – biiiiiiip. Skredsøkeren leder meg på ville veier. Jeg er fristet til å følge etter de andre, men kikker ned i displayet som viser venstre, høyre, snu, venstre, høyre, høyre, snu. Etter det som føles som en evighet plukker den endelig opp et fornuftig signal og jeg lokaliserer den forsvunnede sekken.

Vi avslutter med en topptur til Sarkofagen. Vi vurderer terrenget og når det er trygt å krysse opp mot ryggen. Vi velger den lengre, slakere ruta, for vi har god tid og trives på tur. På toppen ser vi ut over Longyearbyen, bort mot Nordenskiöldtoppen. Nordenskiöldtoppen er en flott, men til dels krevende topptur. Og vi står der og speider, uvitende om at det 20 timer senere skal gå et 200 meter bredt snøskred på fjellet. Utløst av tre skiløpere – som det heldigvis gikk bra med.

En ny, utforutsigbar dag

Søndag morgen: nå skal vi ut og kjøre scooter, og vi legger i vei mot Arctowskifjellet. Ut Adventdalen er det paddeflatt, men i det vi skal inn i Helvetiadalen stopper vi for første vurdering. Terrengfelle. Mulig skavlbrudd. Naturlig utløste små skred. Mye vind. Lokale, uforutsige værforhold som ikke stemmer med det som er meldt. Det vi har øvd på.

Det ble mye graving i løpet av helgen, men det var en god måte å holde varmen i 25 minusgrader.

Vi finner le i kulda og begynner å grave. Det er tid for dasketesten. Vi har skåret ut en stor blokk på 30 x 90 cm. Nå skal vi teste belastningen, sier Marit. Hun demonstrerer tre ulike måter å slå blokken på, først ti ganger med håndflaten, så ti ganger med underarmen og til slutt ti ganger med strak arm.

Den første biten tåler åtte slag med håndflaten. Åtte lette skiløpere. På det niende slaget, den niende skiløperen, skyter en sprekkdannelse gjennom det øverste skarelaget, og en 40 cm bred og 20 cm høy blokk raser ut. Marit pirker, børster, undersøker, forteller. Vi ser på de bittesmå kantkornede snøkrystallene med lupe og jeg tenker det er rart at noe så vakkert kan være så dødelig. Det var et gjennomgående svakt lag, og ingen overraskelse at det raste.

Marit dasker ferdig med håndflaten og begynner å slå med underarmen. En. To. Tre. BOOM. Snøblokken kommer veltende mot oss. 90 cm bred, nesten en meter høy. Tettpakket, tung snø.

Det snakkes mye om hvor viktig det er å finne kameraten din innen 15 minutter, overlevelsesraten er best da. Jeg føler at det er underkommunisert at snøen kan veie opp mot 400 kilo per kubikkmeter. At det i et skred med størrelseskategori 3/5 (fra lite – 1 – til ekstremt stort – 5) kan komme opp mot 10 000 kubikk med snø. Det er fire millioner kilo snø. 4000 tonn. Det er som en flokk med 650 fullvokne, afrikanske hannelefanter skulle komme trampende mot deg.

Det er ikke sikkert det hjelper å bli funnet innen 15 minutter.

Marit sjekker bruddkanten og fremhever de “vedvarende svake lagene.”

Hold fokuset til du er hjemme igjen

Vi kjører videre på scooter og beveger oss opp på en bre, og ned i et morenelandskap. En scooter velter. En annen kjører seg fast. Vi løfter og hjelper, og snirkler oss bortover den smale scootertraseen. Gasser litt ekstra i oppoverbakken. Puster litt ekstra før den bratte kneika. Styrer, bremser, til slutt er vi nede i Mälardalen.

– Hva tenker dere om skredfaren der vi nettopp har kjørt, spør Marit.

Det blir stille. Bekymringene om skredfare forsvant da den første scooteren veltet. Tanken på å komme ned, komme hjem, få varmen ble for altoppslukende.

Som sagt, denne teksten er ikke et skredkurs. Den er for å minne deg på å skaffe egen kunnskap og vite hvordan du skal bruke den, bli kjent med faretegnene i terrenget, og kunne ta egne vurderinger.

– Hvorfor er det trygt å gå her i dag, har Marit spurt oss gang på gang gjennom helga.

Hvis du klarer å argumentere godt for det, da er du et steg nærmere en trygg topptur.

Og husk, det er ingen skam å snu.

 

 
ALDER: 34
BOSTED: Longyearbyen
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
reCAPTCHA

*Ved innsending samtykker du til personvernerklæringen

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this