Døgnvill helt ytterst i Lofoten

Det var en grytidlig morgen, og sola hadde forlengst gnidd søvnen ut av øynene mine. Klokken var 04.45, og jeg var oppe og hoppa før fuglene feis. Her oppe på 67. og 68. breddegrad skal man være forsiktig med å klage på midnattsolen, men når man har tilbragt mer enn ei lita ferieuke her på sommerstid så begynner man å kjenne at søvn er en mangelvare og å forholde seg til klokken er vanskelig. Etter å ha scrollet meg gjennom nettavisene fant jeg fort ut at å legge seg og sove ikke hadde noe for seg, jeg tenkte som så at jeg like gjerne kunne komme meg ut og nyte dagens første soltimer.

I sekken pakket jeg frokost, vann og litt ekstra klær. Så satte jeg kursen mot Å, nesten ytterst i Lofoten. Målet for denne morgenen var å gå fra Å til Stokkvikskaret, og på denne måten fikk jeg gått halve Moskenesøya på tvers – og det før bobilturistene våknet til liv!

Jeg parkerte bilen, og gikk innover Ågvatnet på sørsiden. Terrenget innover vannet byr på andre utfordringer enn terrenget i fjellet. Gjørme, skog og kratt, glatt og sleipt, røtter og løse steiner. I slikt terreng bruker jeg mye energi på å konsentrere meg om å holde meg på beina, og blir overrasket over hvor fort sliten jeg blir av det sammenlignet med toppturer. Det er rart hva man kan venne seg til.

Ved enden av Ågvatnet kom jeg til ei lita strand, og sola lagde nydelige refleksjoner i vannet. Levende stillhet – og dermed siger lykkefølelsen på. Fjellet er en av få plasser hvor man kjenner hvor umistelig verdien av stillhet er, da er det bare å nyte. Så brummet magen.

Jeg spiste en enkel, rask frokost, men ble sittende ei stund å nyte det blikkstille Ågvatnet helt innerst inne i Ådalen. Plutselig hadde jeg reist langt på tur i mine egne tanker. Når jeg reiser på tanketur har jeg en tendens til å bli filosofisk. Ute er det rom for dype tanker om livet, naturen og stillheten som er i den. Stillheten forsterker inntrykkene om hvor mektig og vakkert alt er – noe som det ellers er vanskelig å både høre og se. Det er ikke rom for forstyrrelser, og slike avbrekk tror jeg gjør oss godt.

Stokkvikskaret så både nært og nokså enkelt ut, så det var bare å hive seg rundt. Samtidig heiv jeg t-skjorta og buksa også, gradestokken hadde vist 20 varmegrader før jeg kjørte hjemmefra i halv seks-tiden – og lufta sto nå helt stille.

45 minutter senere måtte jeg le litt av meg selv og mine tanker om en enkel tur opp til skaret. Det gikk rett opp fra 12 moh til 490 moh. Det var ikke klatre- og klyvebratt, men så bratt at beina måtte løftes og svetten rant. Jeg liker motbakke og bratte fjellsider, men av og til er det greit at stien svinger litt også. Mot toppen kom det en lang, fin sving, og da nærmest fløy jeg opp mot toppen. Fikk litt ekstra fart av vinden som kom mot toppen, og plutselig sto jeg og hadde utsikt over både Lofotens ytterside og innside. Skaret var eksponert, det var en smal sti langsmed og på ei lita hylle sto det et enkelt enmannstelt og svaiet i vinden. Jeg ble ikke stående å svaie så veldig lenge på skaret før jeg returnerte ned til Ågvatnet.

Turen ned var som ventet tung for knærne, men det gikk bra denne gangen også! Ved Moskenes jeger- og fiskeforenings gapahuk innså jeg at jeg hadde hele vannet og dalen for meg selv denne deilige, varme morgenen – så da var det bare å hive de restrerende klærne og hoppe ut i vannet. Friskt og godt! Jeg tok nordsiden av vannet tilbake, og måtte i vannet hele tre ganger for å kjøle meg ned. Avsluttet turen på beste vis med nystekte kanelsnurrer på Å – og etter det var det bare å ta dagen fatt.

Før jeg avslutter vil gjerne dele en liten påminnelse med dere. Det er skrevet av en av våre fremste lyrikere, Hans Børli. Børli har så mange fine, gjenkjennbare naturskildringer.

PÅ STIEN EN MORGEN

Det knaser sprøtt i kongler under støvlene mine,
jeg går her halvt fraværende
med hodet fullt av blå lang-tanker
mens alt er hverdag
og ting av fortrolighet rundt meg.
Ei barnål i ene sokken min
vekker meg med et iltert stikk
– Dette er livet ditt! Her går du
midt i det,
– så lev for pokker,
plukk de gylne solsekundene
opp i den slitte gamle neverskrukka,
hjertet ditt.

Jeg stanser,
står fortumlet på stien
og snyter meg i en flik av morgenrøden

Hans Børli

Følg meg gjerne på Instagram for å følge med på mine tureventyr –  @juliekorneliussen