Dørstokkmila, utstyrs- og prestasjonsangst

*Dette innlegget er skrevet av Linn Winsnes Rosenborg

Han ser på meg med beundring i blikket , litt sånn små-sjarmert. Øyene hans lyser under undrende øyebryn mens han venter på en respons. “Ehrmf, ja. Joda. Jeg.. Ja. Hehe”. Jeg stotrer frem noe intetsigende møl mens jeg hører instinktene roper abort mission, abort mission på høyeste volum.

Turjente? Jeg? Jeg liker jo å tenke at jeg er det. At jeg er en spretten og sporty friskus som lett som en plett kan legge ut på dagsturer i de stille skogene uten så mye om og med. En som snører på seg sekken, hopper ned i fjellstøvlene, huker tak i dachsen og vandrer målrettet over viddene. En som leser kart som en pro, har kompass hengende i beltet og hodelykt grodd fast i panna. En som slenger opp et telt, får fyr på bålet og kjapt plaffer ned ei rype til middag.

Jada. Jeg liker å tenke at jeg er sånn. Sannheten er vel at jeg også er litt sånn, men mer på innsiden enn utsiden. På utsiden er jeg klønete, stiv i kroppen, harkete i leddene og kontinuerlig stressa for å bli oppfattet som en idiot.

Jeg har totalt angst for å dra på tur med folk som er flinkere enn meg. og kan nesten høre dem snakke om at tur-klærne mine er feil, at jeg snubler for ofte og blir altfor lett andpusten. Før hver tur i skogen med andre enn meg selv og Cava bruker jeg latterlige mengder energi på å bekymre meg over hva de har med og på. Herrejemini så pinlig om jeg dukker opp i grønnbuksa og de i tights? Og enda verre om jeg tar på tights og blir møtt med sånne freshe løkka-friskuser i lusekofte og cord fløyel!

På utsiden er jeg sånn. Teltdama. Hun med gassbrenner i sekken og kokekaffen klar. Hun med jaktstøvler når de andre går med joggesko og hun som tok jegerprøven men aldri begynte å jakte. På innsiden er jeg usikker og stressa. Jeg har vært på en eneste telttur alene (og da mener jeg uten pappa eller andre proffe folk), og jeg har sovet i telt en natt alene (noe som egentlig ikke er sant, jeg hadde selskap til 05:30 på morgenen).

Dørstokkmila er så høy og utstyrs- og prestasjonsangsten så dominerende. Hva skal jeg ha med på en dagstur? Skal jeg lage mat i skogen eller ta med matpakke? Når er risikoen for å drite seg ut minst? Hvor skal jeg gå? I Nordmarka der jeg alltid går, fra den samme plassen hvor jeg føler meg trygg og kan de fleste stiene? Hvordan i alle dager skal jeg finne frem noe sted med et kart jeg ikke klarer å lese og hvordan komme meg frem uten bil?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg skal finne ut av alle disse tingene, nå i høst. Jeg skal ut på tur – med og uten proffe folk. Jeg skal perfeksjonere skogs-pannekakene og kokekaffen og jeg skal lære å bruke kart og kompass. Jeg skal slå opp teltet og gi beng i om det blir skjevt, riste av meg tanken om at jeg ser ut som en 10 år gammel gutt med lue og jeg sove i telt i november på tross av at jeg er verdens største frysepinn. Jeg skal tisse ute i mørket uten å la meg overmanne av frykt for at Jason fra Friday the 13th skal komme stupende mellom trærne, og jeg skal få fyr på det pokkers bålet.

Jeg skal enkelt og greit ta steget fra å være en sånn skikkelig friluftsdame (babe har jeg ikke noe å ønske om være) på innsiden – til å bli det på utsiden også. Og driter jeg meg ut på veien så overlever jeg vel det også. Det kommer til å være verdt det. Skogen og fjelltoppene er verdt det. Den jeg er, når lårene brenner og kaffen er velfortjent, er verdt det.