Drømmen om Gaustatoppen | Turjenter.no

Drømmen om Gaustatoppen

Eimen av pølser og vafler henger tett på Rjukans tak. Torsdag 16. juli 2020 skriver samtlige nettaviser om “totalt trafikkaos ved Gaustatoppen”. Hvorfor hadde jeg så veldig lyst til å bestige Gaustatoppen akkurat denne dagen?
Skrevet av: Kristin Brandtsegg Lome
Publisert: 24.08.20

Den siste måneden har jeg jobbet på Kalhovd turisthytte, sørøst på Hardangervidda. Ett fjell fanger stadig oppmerksomheten min. Står der for seg selv i det fjerne. Forskjellig fra alt rundt. Jeg har knapt vært i Telemark før denne sommeren, men Gaustatoppen har jeg hørt om. Det hevdes man kan se ⅙ av Norge fra toppen og som geolog har jeg fått vite at det finnes noen fantastiske eksemplarer av bølgerifler der. Gaustatoppen har nemlig vært under vann. Det er vanskelig å fatte. 

Gaustatoppen fra Hardangervidda

Nysgjerrig

Med en fridag i uka og kanskje Norges beste utgangspunkt for eventyr til fots og på sykkel er alternativene mange. Daglig snakker jeg med sykkelturister som har sykla grusveien mellom Krossobanen og Kalhovd. Nysgjerrigheten, samt ønsket om å kunne relatere med disse slitne turistene, har bygget seg opp til et bristepunkt. Jeg måtte prøve selv.

Fredagssyndrom på en onsdag

Ferdig på jobb klokken 15 onsdag ettermiddag står et crux mellom Gaustatoppen og meg. Et bakdekk som lekker luft. Et par timers høneblund, noen alarmer og en real cowboystrekk senere, har jeg fått ventilen tett og begynner pakkinga. 20.30 tråkker jeg ut på grusveien i retning Gvepseborg. Jeg sykler ca 2,5 mil før jeg setter opp teltet til en upåklagelig utsikt mot Gaustatoppen og sovner til summingen av ca hundre mygg. 

God natt
God morgen

Ryes vei

Morgenen etter bærer det nedover. Ryes vei heter den brede stien jeg trodde var en grusvei. Jeg nyter sporadisk de 600 høydemeterne med egentlig ganske morsom sykling. Bremsene får kjørt seg. Jeg lurer på hvordan humøret kommer til å være noen timer senere når jeg skal opp igjen de samme svingene.

Ryes vei. Eller Ryes sti?
Langt ned og langt opp

 

 

Gaustatoppen

I Rjukan finner jeg stien opp til Gaustatoppen like bak jernbanestasjonen og tar fatt på den til fots. Den er bratt. Så flater det ut og de neste kilometerne består av flytsti av beste sort. Så bærer det oppover igjen. Bratt. Jeg har møtt et par mennesker, men er for det meste helt alene. Helt til jeg kommer opp på ryggen der alle rutene opp til Gaustatoppen møtes. Wow! For et syn som møter meg. Det er en stim av mennesker på vei opp til toppen. Jeg vurderer å snu, men nysgjerrigheten fører meg videre. 

En slags vaffelkø

Alle skal få

Alle føler de har fortjent vaffel på toppen, meg selv inkludert. Albuer gnisser i køen og korona-meteren er forlengst glemt. Her er det for mye folk. Jeg feiger ut, snur når jeg er halvveis fremme ved vaffeljernet og løper så fort jeg kan ned igjen. Det skal sies at det ikke er særlig fort i virvarret av et folkehav og jeg rekker å få tatt en titt på noen imponerende bølgerifler. Jeg velger en annen vei ned igjen enn den jeg kom opp (bare for morro skyld). Der jeg tar av mot Rjukan blir jeg igjen alene og har stien for meg selv. Det føles absurd. Jeg ser bilene tett i tett langs veien i lang, lang rekke og tenker det er like greit jeg skal karre meg hjem igjen til fots og på sykkel.

Bølgerifler 1600 meter over dagens havnivå

Næringsvett

Hårnålsvingene opp til toppen av Krossobanen går overraskende greit etter en softis, pizza, munkholm og en helt ny sykkelshorts med pute i rompa. Oppe på Hardangervidda nyter jeg synet av Gaustatoppen. Selve toppen kunne jeg klart meg uten, men nå er nysgjerrigheten tilfredsstilt og jeg trenger aldri gå på Gaustatoppen igjen.

Been there done that

 

Epilog

Gaustatoppen beskrives med de flotteste superlativer som gjør at hvem som helst kan motiveres til å gå dit. Det er folkehelse. Det er ikke en eller annen åskam inni marka, det er Telemark og Vestfolds høyeste fjell. Det er vafler på toppen som kan motivere selv den mest grinete 7-åring. Det er et fjell alle har hørt om. Et fjell mange andre også har besteget, kan relatere til og gi deg anerkjennelse for å ha nådd toppen av. “Den siste bakken ja, etter krysset der, der begynte jeg å kjenne det” Eller; “Ned den trappa, ja. Det var nesten det verste”. Eller; “Måtte dere også stå i kø i 1 time for å få vaffel på toppen?”, Eller; “Det var litt av et trafikkaos den dagen vi var der også”.

Noen motiveres enklere enn andre. For meg er eventyrlysten ofte større enn vaffel-lysten, men det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre. Ta en avstikker! (Og ta med dine egne vafler).

 
BOSTED: Lofoten
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
reCAPTCHA

*Ved innsending samtykker du til personvernerklæringen

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this