Da jeg var fersk i friluftslivet ante jeg ikke hvor jeg skulle begynne for å lære meg mer om tur. Derfor begynte jeg på Pasvik Folkehøgskole, på linjen Jakt og Fiske. Jeg var topp motivert og ville ikke en gang reise hjem i feriene, jeg ville utforske friluftslivet i Finnmark på egenhånd. Derfor bestemte jeg meg for å reise på koietur i Pasvikdalen i høstferien. En koie er en tømmerhytte som har det man trenger; fire vegger, en ovn og noen benker å sove på. Trykk her for å se oversikt over åpne koier i Pasvikdalen.
Jeg tenkte først at jeg ville reise på tur alene, i ti dager. Men det er jeg glad for at jeg ikke gjorde, jeg manglet kunnskaper om kart, kompass og GPS. Noe jeg fant ut av i løpet av turen. Jeg fikk med meg to kamerater fra klassen og ei jente fra Færøyene. Vi kjente ikke hverandre så godt før turen, da vi bare var noen få uker inn i det første semesteret. Gutta fra Hedmarken, Ola og Trevor var i mine øyne skikkelig hardbarka villmarksmenn og hadde svaret på alt når det gjaldt jakt og friluftsliv. Barbara er gammel speider og hadde noen gode tips og triks derfra.
En fredag ettermiddag la vi fulle av forventning i vei mot koia vi hadde sett oss ut. Det var oktober og dagene var relativt korte. Vi hadde sekker både på ryggen og magen, og bæreposer i hendene. Med andre ord, vi hadde ikke pakket veldig smart. Vi gikk og gikk, med våre tunge bører. Mørket falt på og vi fant ikke koia. Vi begynte å gjøre oss klare til å overnatte ute. Barbara og jeg gjorde klar soveposer og liggeunderlag. Ola satte inn et siste støt for å finne koia, ved hjelp av GPS, og jammen fant han den. Det signaliserte han gjennom lyssignaler et sted der inne i den mørke skogen. Problemet var at den var på andre siden av to breddfulle elver. Det hadde vært mye nedbør i perioden før høstferien, og det syntes på elvene. I tillegg var det nå blitt bekmørkt. Vannet var iskaldt, men vi måtte over dersom vi ville inn i koia. Og det ville vi, for regnet lavet ned. Vi gikk i vann opp til trusekanten. Ved hjelp av et tau som vi festet i trær på begge sider av elva, fikk vi all den hersens bagasjen relativt tørr over på den andre siden. Omsider var vi fremme.
[google_map]
Dagene gikk med til jakt og utforsking av området rundt koia. Jeg erfarte ganske raskt at jeg ikke kunne bevege meg for langt alene. Det hjelper ikke å ha med kart og kompass dersom du ikke kan bruke det. Barbara og jeg brukte dagene på å plukke bær, strikke, lese bøker og skravle over nykokt kaffe eller te. Guttene var ute på jakt etter ryper og skogsfugl hver dag. En av dagene bygget vi en bro over den ene elven, slik at vi og andre som skulle hit kunne komme seg enklere over til koia. Den befant seg nemlig på en øy.
Etterhvert som dagene gikk, gikk vi også tom for mat. Det vil si kjøtt, vi hadde litt ris, poteter og havregryn, men ikke i mengder å juble over. Det eneste vi hadde nok av var rødvin. Vi hadde sett for oss at det ikke skulle bli noe problem å ”leve av landet”, da vi hadde med oss ett garn, tre børser og fire fiskestenger. Det skulle vise seg å være mer krevende enn vi trodde. Dagene gikk og fangsten uteble, med unntak av ei enslig gjedde som gikk i garnet. I tre dager spiste vi en nøye tilmålt porsjon havregrøt til frokost, og ris, eventuelt poteter til middag. Det skal også nevnes at Trevor skøyt en bisam og jeg en røyskatt. Det var her jeg gjorde pelsjeger av meg. Noe jeg var fryktelig stolt over, etter å ha lest bøkene til Helge Ingstad.
Som fersk pelsjeger måtte jeg selvsagt ta vare på det flotte skinnet. Det viste seg å være en ganske stor jobb. Jeg hadde aldri prøvd dette før, men med kyndig veiledning fra gutta fra Hedmarken fikk jeg det til. Den største utfordringen var stanken! Røyskatten har, i likhet med de andre mårdyrene, luktkjertler ved bakenden, som brukes til å markere revir. Disse skal man IKKE skjære borti. Det visste naturligvis ikke jeg, jeg ante ikke at disse kjertlene eksisterte en gang, fersk jeger som jeg var. Stanken var så sterk at den satt på hendene mine i fire dager etterpå og jeg ble kvalm hver gang jeg fikk lukten i neseborene. Ansiktsuttrykket mitt på bildet under sier vel sitt.
På dag ni var vi kjøttsultne. Gutta la ut på jakt igjen, som de hadde gjort hver eneste dag, og det uten niste. Det sies at ”uten mat og drikke, duger helten ikke”, men heldigvis skulle dette vise seg å ikke gjelde for Ola. Denne dagen ble det full klaff, og han fikk både tiur og røy. Det ble gjort stor stas på jegeren da han kom hjem med byttet. Vi feiret med et heidundrende måltid av tiur på kvelden. Jeg har sjeldent satt så stor pris på et stykke kjøtt.
Dagen etter startet vi på hjemturen, etter ti dager i ”villmarka”. Vi var fulle av sot og skit, luktet bål og svette. Vi var ikke klar over hvordan vi luktet, da vi alle luktet like ille. Vi fikk sitte på med en buss som skulle i retning folkehøgskolen. Og kom frem til skolen like etter frokost. Vi var glade og sultne og fikk servert deilig frokost av Ingunn på kjøkkenet. Mens vi satt og spiste bemerket Trevor at jeg hadde sot i ansiktet. Da brøt vi andre ut i latter, for Trevor så selv ut som en skorsteinsfeier. En av skolens lærere kom inn i matsalen og stoppet ved inngangen. Han kunne meddele at stanken av bålos var som en vegg da han åpnet døra. Han lo, ønsket oss velkommen tilbake – og ba oss gå og vaske oss etter at frokosten var inntatt.
Det tok mange dager før vi ble kvitt soten som hadde boret seg inn i huden, men den forsvant etterhvert. Tilbake satt vi med minner for livet og ny lærdom. Et eventyr kan være stort eller lite. Det som er et eventyr for meg, trenger ikke nødvendigvis å være et eventyr for deg. Det er når vi beveger oss ut av komfortsonen, utforsker noe nytt og muligens tar oss litt vann over hodet (i dette tilfellet, vann til trusekanten) at vi utvikler oss. I ettertid har jeg vært på mange turer og jeg ville sannsynligvis opplevd denne turen ganske annerledes dersom jeg hadde den erfaringen jeg har i dag. Men på det tidspunktet var “Ekspedisjon Holmenkoia” et skikkelig eventyr!