Jeg husker klemmen best. «Jeg får ikke puste», sa jeg. Men, det var ikke på grunn av den tynne lufta. Det var fordi Christopher klemte så hardt, der vi sto på Sør-Amerikas tak, mest sannsynlig de menneskene som var høyest i verden akkurat da (dette var før hårete vinterbestigninger i Himalaya ble en realitet, fordi «alt annet» er gjort).
Vi hadde planlagt turen i et års tid. Gått til innkjøp av utstyr en i 20-åra uten fast jobb egentlig bare kunne drømme om. Vi skulle gjøre dette ordentlig, vi skulle ikke drite oss ut på bagateller som en dårlig sovepose eller et telt som ikke tålte storm i kastene.
På den tida hadde jeg god innsikt i hva som rørte seg i ekspedisjons-Norge, og hadde fått tips om hvordan jeg skulle gå frem da vi skulle søke litt rundt etter spons. Dette var da iPhone ikke var kommet til mer enn 3, det fantes ikke påvirkere eller turfluensere (i hvert fall ikke i dagens forstand), og knagger var noe du hang klærne dine på.
Lykken over #sponset
«Du må be om noe spesifikt, du kan ikke bare kontakte et firma og spørre om du kan få klær», fikk jeg høre. Så, vi ba om noe spesifikt. Vi hadde sjekket nettsiden til Berghaus (for nettsider fantes, herregud, så lenge siden er det ikke), og funnet en mellomlagsgenser og en skalljakke vi begge ønsket oss, og sendte av gårde en epost. Noen dager senere kom svaret.
«Har dere andre sponsorer, eller kan dere gå i Berghaus fra topp til tå?»
Selvfølgelig hadde vi ingen andre sponsorer, vi var turglade søskenbarn med en felles drøm om høye fjell. Så vi endte opp i Berghaus fra topp til tå. Vi fikk ikke bare en mellomlagsgenser og en skalljakke, vi fikk en tynn skalljakke, tynn dunjakke, tjukk dunjakke, skallbukse og gamasjer. Vi følte oss som verdens heldigste, og det var ikke tvil om at bra utstyr gjorde at vi kunne stå der på toppen av 6962 meter høye Aconcagua og klemme luften ut av hverandre.
Kvalitet over kvantitet
Ti år senere. Fra 39 grader sør, til 78 grader nord. Det er minus 17 og frisk bris, så det føles som minus 29. Det er kaldt. Hjemmekontortilværelsen gjør noe med dresskoden, jeg tusler som regel rundt i treningstøy hele dagen. Hiver på meg en genser om det er et Teamsmøte med video. Ute i gangen henger det en tjukk, rød dunjakke. Oppe i skapet ligger mellomlagsgenseren. Skalljakka henger på knaggen. Gamasjene ligger på turrommet.
Stæsjet jeg fikk for ti år siden brukes fortsatt daglig. I mellomtiden har det blitt lansert hundrevis av dunjakker i 50 shades of rød. Den jakka min go-to-turfluenser pusher i dag, har endret snittet mikroskopisk fra jakka som ble pushet i går. Ser du ikke fargeforskjellen? Trenger du ikke begge?
Ti år har forhåpentligvis gjort meg litt klokere. Ti år har i hvert fall ført med seg to barn, og om ikke annet så tenker jeg på hva de får oppleve av snø og vinter i fremtiden, når det midt i januar er 6 varmegrader i Bodø, fire pluss i Sogndal, og selv i vinter-OL-byen Lillehammer smelter slapset på fortauene. Midt i januar.
Da må jeg prøve å gjøre litt. Jeg må prøve å gjøre mitt. Vi kan selvfølgelig gå inn i en lang diskusjon her om at jeg bor i en by man må fly til, som drives på kull og ikke på noen måter er bærekraftig, men, jeg velger å hoppe over den krangelen nå. Jeg velger å gjøre det jeg kan. Som å bruke dunjakka fra Aconcagua igjen og igjen og igjen. Glidelåsen har jeg fått fikset hos Bergans (altså ikke samme merket som jakka) flere ganger (de har en super reparasjonssjappe midt i Oslo sentrum). Skallbuksa med hull i lappet jeg med et repkit fra et Helsporttelt.
Skjerpings, Samsonite!
Her før jul tillot jeg meg å være en litt sur, gammel kjerring. Jeg ødela et hjul på en trillekoffert (er dagene hvor ferieminnene får plass i en 170 liters døffelbag over?), og tok kontakt med produsenten for å få det reparert. Jeg kan jo ikke kaste en koffert på grunn av ett ødelagt hjul?! Men, nei. Produsenten mente at den fem år gamle kofferten, som at på til var kjøpt i junaiten ikke kunne fikses, og jeg burde kjøpe ny.
Jeg ble sur. På hjemmesiden deres står det «Vår målsetning er å bli verdens mest bærekraftige og miljøvennlige bagasjeselskap». Jeg ba dem om å skjerpe seg. Tok kontakt på ny, og minnet dem om at hvis det skal være håp for snø på fjelltoppene i fremtiden, så må de store utstyrsprodusentene gå i bresjen! For det var vel ikke bare Jenny Skavlan som fikk med seg det enorme klesfjellet i Chile (faktisk ikke så langt fra der vi tuslet rundt i tynn luft for ti år siden) på Dagsrevyen tidligere i måneden, og ble sinna og provosert? La oss redusere! La oss reparere!
Flere utstyrsprodusenter går ut og lanserer “den siste”, la det være sko, jakker eller buker. Det skal rett og slett være den siste du trenger å kjøpe, for alle deler kan repareres og fikses. Helsport har en egen reparasjonsavdeling som tar i mot telt og soveposer som trenger litt TLC. Og de blir supergira når det kommer inn stæsj fra 80- og 90-tallet, som fortsatt funker og gir turglede. Videre synes jeg det er skikkelig kult når Brynje etterlyser historier om gamle klær som fortsatt holder koken. Jeg digger at Pinsj satser i Oslo, på Vestlandet og i lille Longyearbyen, når de skal lansere sin nye utlånsapp. Og jeg elsker at Northern Playground ikke har utløpsdato på klærne sine:
«Please wear until worn out. Then we will fix it.”
Nå er det ikke noe stortingsvalg i 2022, men som forbruker, så velg med lommeboka når du kjøper ting! Og ta så godt vare på tingene dine, at ungene kan arve dem!
Seksåringen min gleder seg allerede til han kan gå i fjellet, iført min gamle, røde dunjakke.
#wornandlovedsince2011