Hardbarka ekspedisjonsfarere og småbarnsforeldre har en del ting til felles: man blir skikkelig dreven på å starte dagen tidlig om morgenen. Man blir god på å yte til alle døgnets tider, selv med minimalt med søvn. Og selv om man har spist dårlig i ukesvis, peiser man på og holder ut.
I sommer har jeg følt meg tøffere enn det jeg var da jeg var skikkelig mye på tur, takket være minstemann. Han har tøyd grensene og tålmodigheten min. Selv når dagen starter gråtende (både mor og barn) har vi kjempet oss videre og kommet igjennom det. Fra å være en ganske ok sovebaby, har han nemlig blitt en håpløs morgenfugl. Hver dag mellom 04:45 og 05:30 står han og rocker i sprinkelsenga si, og er klar for dagen som venter. I utgangspunktet har jeg ikke noe i mot å stå opp tidlig, jeg har hatt min andel alpine starter, men det er surt når det ikke er et toppstøt eller en flott klatrerute som venter, men en småfurten baby som burde ha sovet en time til.
Gjenvinn kontrollen – ikke fjernkontrollen
Denne morgenen har jeg tenkt å ta kontrollen tilbake. Jeg vil så gjerne komme meg ut, føle at at det var en god grunn til å stå opp i dag, og den het ikke Peppa Gris. Jeg har bestemt meg for at vi to skal på morgentur, og lister meg rundt i leiligheten for å finne frem det vi skal ha med: klær, bleier, våtservietter, bæremeis, rifle. Mini sitter og pludrer i tripptrappstolen, og hver gang han mister en leke på gulvet kommer jeg automatisk med et “hssshhh,” for ikke å vekke resten av familien.
Målet for turen er liten høyde rett over Longyearbyen. Utsikten herfra er fantastisk, og det tar ikke lang tid å gå opp dit. Jeg dytter mini i sykkelvogna, tar rifla og bæremeis på ryggen, og sykler av gårde. Sola står høyt på himmelen, og man skulle tro det var lunsjtid, men den er 06:41. Gatene er folketomme, og jeg ser ikke annet liv enn støvskyen fra kullbilen som kjører fra gruven til kaia døgnet rundt.
Se deg tilbake
Vi sykler opp forbi sysselmannen, og jeg legger sykkelen fra meg i veikanten. Gjør klar våpenet, putter mini i bæremeisen, og snur meg rundt for å nyte utsikten. På toppstøt er folk ofte så opptatt med å nå toppen, med å komme seg videre frem, oppover, at de knapt har tid til å nyte den herlige utsikten bak seg. Jeg lærte det på Elbrus etter en helt magisk soloppgang over fjellene i Georgia, og har forsøkt å huske på det siden. Husk å snu deg rundt, se hva som skjer, ikke bare inn i rompa til personen foran deg!
Mini smiler fornøyd i det vi begynner å gå, og jeg kjenner hånden hans daske meg på skulderen for hvert steg jeg tar. “Seier” tenker jeg. Denne vant jeg. Hvis bare noen av de tidlige morgenene kan starte slik, da skal jeg klare det. Småbarnslivet. Pusten går fort, for jeg er selvsagt ikke i form, og den første svettedråpen former seg i pannen. Jeg kikker rundt meg, på sola som kysser Varden, Platåfjellet, Sarkofagen, Gruvefjellet og Sukkertoppen. Og Hiorthfjellet, favoritten, på andre siden av Adventfjorden. Ruvende nesten 1000 meter over havet synes jeg det er så majestetisk, og jeg klyper meg selv i armen hver morgen, fordi det er det første jeg ser ut av vinduet.
Små turer er også turer
Plutselig avbrytes idyllen av risting i sidelomma, klokka er så vidt syv, det er ikke mange som ringer på denne tiden av døgnet. Eldstemann er våken. Kan jeg komme hjem, så samboeren kan sove litt til?
Så selv om det å være småbarnsmamma gir deg god trening i utholdenhet, styrke, dårlig nattesøvn og å gi jernet selv om du er helt utslitt, så stopper likheten til ekspedisjonsfarere og fjellklatrere der.
Jeg tror neppe noen ringte Messner på South Col, og ba han om å komme hjem for å passe unger.