Familieekspedisjonen

Skrevet av: Turjenter.no
Publisert: 01.12.15

Dette innlegget er skrevet av Åse Vee.

Jeg drømte om å dra på langtur om vinteren. Trakk på dekk, kikka på kart og hadde til slutt opplegget klart. Men ingenting vart sånn jeg hadde tenkt.

Turkompisen feiga ut, barnevakten orka ikke og enkelte familiemedlemmer blanda seg litt vel mye i mine saker. Så der stod jeg. Med 2 ukers permisjon fra jobb, full av forventing, omtrent ferdigpakka pulk og så gikk alt i dass. Jeg er ikke en sånn som gir meg på tap og det gjorde jeg ikke denne gangen heller. I hui og hast forandra jeg plan, bestilte togbillett og tok med meg Vår. Det vart en av de flotteste turene jeg noensinne har vært på.

Det var mars 2014 og Vår var 5 år. Skulle på eventyr. Skulle på ekspedisjon! Vi gikk fra Ustaoset i strålende sol og påskeføre. Over vatnet og opp bakkene mot Tuva. Vi hadde med telt og alt vi trengte i pulken. Den første dagen vart ganske kort. Det var tungt i bakkene og mørket kom litt for fort. Vi lagde suppe i teltet, såg på stjernene og hadde fred i sinnet. Endelig var vi på tur! Bare oss og hele naturen.

Neste dag gikk vi videre oppover mot Tuva. Jeg hadde laga kortfeller til Vår av et par langfeller  som var for lange til mine ski. Feller på barneski er en megasuksess. Ho labba rett opp og synes pels på skia var helt topp. Jeg sleit litt med pulken, men er ungen glad er allting bra. Vår fikk vaffel og kakao på Tuva, men etterpå gikk vi videre for å sette opp teltet i fred og ro.

Blid, glad og god!
Blid, glad og god!

Nå sover Vår og det er helt stille. Vi har hatt en helt fantastisk dag. Sol sol sol sol. Vår har gjort en kjempeinnsats. Jeg sitter i soveposen og kjenner at jeg er verdens heldigste jente som får være akuratt her akuratt nå.

Sjelefred
Sjelefred

Vi våkna til en kald og nydelig morgen. Jeg husker Vår var kald, men at ho dansa rundt i sol og snø alikevel. Om ettermiddagen begynte det å blåse. Og det hadde visst ikke tenkt å gi seg med det første. Vi satt godt og lunt i teltet om kvelden, men inni meg var jeg ganske usikker på om det var mulig å komme seg til Krækkja dagen etter.

Vår sover søtt i posen sin
Vår sover søtt i posen sin

Det var det selvfølgelig ikke. Men jeg valgte å prøve alikevel. Vår låg på teltet så det ikke skulle blåse vekk, mens jeg knødde det sammen etter beste evne. Vår greide ikke å gå, så jeg satte ho på pulken godt nedi soveposen. Ekspedisjon eller ikke, tenkte jeg, kommer vi til Krækkja så skal vi INN. Vi kom til RV 7 ved Lægreidstølen og da var det slutt. Vår spratt ut av pulken og dansa rundt på parkeringsplassen. Der traff i en gjeng med kitegutter og så fikk vi hike til Geilo. De syntes Vår var helt fantastisk, og det var jo ikke så vanskelig å være enig i det. De tok bilder av henne og lurte på om alle barn i Norge var sånn.

Morgen på Hardangervidda
Morgen på Hardangervidda

Selv om ingenting vart sånn jeg hadde tenkt, kan jeg med hånda på hjertet si at det er en av de fineste turene jeg har vært på. Det vi delte sammen på denne turen, slår det meste. Vi bare var sammen og tilstede hele tida. Når hverdagens trivialiteter er borte, kommer selve relasjonen i fokus på en helt annen måte. Jeg lærte utrulig masse på denne turen. Det handler ikke om målet og antall mil. Om å komme fram og si at jeg klarte det! Det handler om å være tilstede i øyeblikket og gjøre det beste ut av de mulighetene man har. Vår fikk mange gode opplevelser og vi har prata mye om denne turen etterpå.

Husker du det, mamma? Da vi var på ekspedisjon?

 

 

Blogglisten hits
 
BOSTED: Melhus
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this