I sommer tok fatt på den ville og vakre Aurlandsdalen. Og for en natur vi fikk oppleve! 50 km med slitne lår og noen vannblemmer, men nok landskapsbilder og gode minner til å leve på i lang tid fremover. Gjør dere klare for bildebonanza!
Vi hoppet av på Finse stasjon og startet like greit turen vår med en tre-retters på Finsehytta, med nydelig utsikt mot Hardangerjøkulen. Mette og glade gikk vi tidlig til sengs for å starte opplagt fredag morgen.
Med sekkene på ryggen (se pakkeliste lengre nede) og vannkoppen lett tilgjengelig la vi i vei i strålende solskinn. Vi var forberedt på at den første etappen skulle være den tøffeste med mest stigning. Men det var ikke spesielt bratt, så det gikk veldig fint. Fint var det også, og som vanlig måtte vi hilse på lokalbefolkningen.
Man kan velge om man ta en liten avstikker på toppen, og gå opp Sankt Pål. Det gjorde vi! Vi trasket videre og begynte å bli sultne, så da fant vi oss en nydelig rasteplass, hvor vi kunne ta en velfortjent hvil og nyte nista vi hadde smurt på Finsehytta.
Vi hadde på forhånd bestemt oss for å bruke god tid og nyte tilværelsen i fjellet. Etter en stund til fots begynte vi å skimte Geiterygghytta. Med målet i sikte fikk vi ny giv, og vi sang og danset oss i mål etter 15,5 km.
Framme på hytta tok vi oss et friskt bad, spiste utrolig deilig mat, spilte kort og prøvde fiskelykken. Geiterygghytta er den koseligste av DNT-hyttene vi har vært på til nå!
Turens tyngste etappe, 22 km med en del mer stigning enn vi var forberedt på. Men med et par gode pauser underveis gikk det veldig fint. Det var flere enn oss som la i vei denne dagen, og vi traff igjen de samme folka flere ganger på veien. Veldig hyggelig!
Denne etappen var helt SJUKT FIN! Det er neste vanskelig å beskrive 19 km med pur lykke med ord, så vi viser det heller med bilder.
Når vi kom frem til Vassbygdi var det ca. en time til bussen kom for å plukke oss opp. Da tok vi oss et bad i elva og spiste opp resten av nista. Her var det også en kiosk, og vi var ikke de eneste som kjøpte oss en velfortjent pils som vi nøyt i sola.
Bussen tok oss til Flåm, hvor vi gikk rett på toget til Myrdal. Flåmsbana er jo en opplevelse i seg selv, med mektig natur og selveste huldra i Kjosfossen.
Fra Myrdal tok vi toget hjem igjen til Oslo. Vi hadde booket alt dette på forhånd, og turen gikk som smurt. Dette er jo en veldig populær rute, så det er svært bra tilrettelagt av både NSB, lokalbusser og DNT.
Det beste med å gå en slik tur og sove på betjente hytter, er definitivt at man slipper å bære på en tung sekk. Det nest beste er at man får servert deilig mat, og kan smøre niste.
Ellers kan vi trekke frem at man møter mange hyggelige folk, alt er veldig bra tilrettelagt, man kan kjøpe seg en pils når man kommer fram, man slipper å bære med seg søppel på hele turen, sove i seng, dusje, de har spill, og sist men ikke minst det er ganske rimelig.
Tenk at det finnes over 500 hytter over hele landet, som man får tilgang til ved å være medlem av DNT? Det er ganske utrolig.
Vi har også testet å sove på ubetjente hytter, det kan du lese mer om her.
Noe av det mest fascinerende med denne ruta er den vanvittige variasjonen. Hver dagsetappe byr på et nytt terreng, så det føles ut som å være på mange ulike steder i landet på én tur. Når man begynner å bli litt lei av å gå, blir det brått veldig gøy igjen fordi landskapet endrer seg så mye.
Det gir både motivasjon og ekstra stor turglede.
Vi kan varmt anbefale denne turen, og vi tror den kan passe for de aller fleste. Vi traff folk i alle aldre på veien, og etappene er akkurat passe lange. Man blir akkurat så sliten at det føles helt fantastisk å komme frem til hyttene, ta seg en pils og vente på middag, og dagen etter er man klar for å gå videre.
Man gå lengre enn hva vi gjorde, eller man kan kun ta den siste etappen, og det er tilrettelagt med buss og tog. Uansett hvor langt du vil gå – reis til Aurlandsdalen!
Takk for turen!
//Gunhild og Helene
