Fra hytte-til-hytte i Sauheradfjella

Vår første erfaring med DNT-hyttene!
Skrevet av: Gunhild og Helene
Publisert: 20.07.18
ANNONSE
Innlegget inneholder sponsede produkter fra Helsport

Nå skal vi fortelle dere om vår første erfaring med DNT-hyttene! Vi kan avsløre med en gang at turen var fylt av både oppturer og nedturer… Alle turene våre har gått overraskende bra og vi har ikke støtt på noen problemer. Før nå.

Hjem til Telemark

I påsken kom Gunhild over DNTs jubileumsbok «Kunsten å vandre». Boka presenterer 12 mindre kjente turperler i hele Norge, og selfølgelig banket Gunhilds hjerte ekstra fort når hun oppdaget at det også inkluderte en tur i Telemark – nærmere bestemt i Skrim og Sauheradfjella. Knut Egil Wang har skrevet en skikkelig fin beskrivelse av sin tur som opprinnelig skulle gå fra Nordagutu til Notodden. Også han støtte på noen problemer på veien, men det er jo ofte det som gjør historien god.

Helene var ikke vond å be, og vi satte raskt av en turhelg i juni for å gå vår første hytte-til-hyttetur. «Nok en mulighet til å vise fram vakre Telemark», tenkte Gunhild. «Hipp hurra, ny tur», tenkte Helene. Så slang vi oss på toget til Nordagutu, et lite tettsted i Sauherad.

Viktig å hilse på de lokale!

Papirkart, hva er det?

Den første dagen skulle vi gå til Fugleleiken, ca 10 km og 500 høydemeter fra Nordagutu. Været var fint og humøret som vanlig på topp. Etter et stykke på grusvei starter den ganske bratte stigningen, her startet også våre problemer. Og problemet, det heter kartlesing. Vi hadde lastet ned kart og turbeskrivelse fra ut.no, men det vi ikke visste var at selv om ut-kartet viser en sti, betyr ikke det at den er nøyaktig.

Først gikk vi forbi stien vi skulle ta av på, og dermed måtte vi snu og gå tilbake. Etter å ha gått et stykke oppover, tok vi en ny kikk på ut-kartet. Igjen viste det at vi var på villspor. Vi klødde oss i hodet, spiste litt sjokolade, fikk ca ti knottbitt hver, og bestemte oss for å gå tilbake igjen å ta det siste stivalget som måtte være riktig.

Det var det ikke.

Det som startet med en sti gikk over i dyretråkk og til slutt ingen sti i det hele tatt. Vi bestemte oss for å bare komme oss opp, med eller uten sti. Så vi kravlet og klatret og kom oss til toppen, endelig. Her bestemte vi oss for at mobiler ikke er til å stole på, neste gang blir det kompass og kart på godt, gammeldags papir!

På toppen ble vi belønnet med nydelig skog, lyng, multeblomster, myrull, lekre små vann og generelt trolsk og vakker stemning. Jaggu fant vi ikke den blåmerkede stien til slutt også. Hurra!

Vår første DNT-hytte

Nokså slitne men svært begeistret kom vi fram til Fugleleiken. Vi hadde til og med husket å ta med DNT-nøkkelen! På hytta møtte vi en trivelig kar som også skulle overnatte der. Han skulle flytte til Skien, og tenkte at han like godt kunne gå dit fra Kongsberg. Kreds! Han var en erfaren hyttegåer, og lærte oss noen tips og triks for hvordan man skal oppføre seg på hytta. Etter middag (amerikansk gryte med bønner og mais) slokna vi rimelig fort.

Dagen etter våkna vi til strålende sol og frokosten ble inntatt utenfor hytta med nydelig utsikt. Mette og fornøyde pakka vi sekkene og la i vei mot dagens mål – Sommerseter. Vi hadde tre stier å velge mellom. Den lengste som gikk via Narefjell på ca 15 km, en litt kortere utenom Narefjell på 12 km og en skiløype på 7 km. Med tunge sekker og litt slitne bein valgte vi den mellomste på 12 km.

Planen var å følge med på blåmerking og kart og unngå de samme tabbene som dagen før. Men her presterte vi å gå feil allerede i første kryss, og etter en liten stund fant vi ut at joda, vi var godt på vei mot Narefjell. Er det mulig! Vi følte oss både dumme og litt motløse, men fant fort ut at det var bare å gå på.

Noen ganger lønner det seg å gå feil…

… for slik så det ut på toppen!

Spektakulær utsikt mot Gvarv, Akkerhaugen, Lifjell, Blefjell, Gaustatoppen, Jonsknuten, Brattefjell og Vindeggen.

Til dere som bor i Midt-Telemark-området og er glade i å gå på tur – Narefjell kan virkelig anbefales! Om man vil ha en litt kortere vei til toppen så kan man kjøre et stykke lenger inn fra Nordagutu, derfra er det 3,6 km å gå.

Rusa på utsikten gikk vi videre. Helene sang gamle båtviser fra Sørlandet og Gunhild trampet takten. Landskapet vi vandret i var helt utrolig fint, med mange små vann, fine trær og lyng og passe kupert terreng hele veien.

Vi gikk og vi gikk. Og gikk, og gikk, og gikk… Det var egentlig ganske mye lenger enn vi hadde sett for oss, for man går jo mye opp og ned og da tar det lang tid. Vi hadde planer om å ta en god og lang niste- og badepause, men innså etterhvert som klokka gikk og det var langt igjen at det bare var å gå på. Helt til vi nådde det punktet at vi bare måtte sette oss ned, legge beina høyt og få i oss litt mat. Dette kan vel også kalles en nybegynnerfeil, vi undervurderte hvor langt det var og burde ha kommet oss av gårde mye tidligere.

Andre turgåere vi møtte på veien anbefalte oss å ikke ta den siste etappen av stien til Sommerseter, men heller gå via Eiangen og ta grusveien ned til Sommerseter. Gode råd bør følges, så det gjorde vi selv om det la til noen kilometer på turen vår. Med verkende bein og slitne hoder kom vi oss til slutt fram, og turen som skulle være 12 km, endte på 22 km. Vi hadde lenge fantasert om hvor hyggelig vi skulle ha det når vi kom fram, og håpet at det ikke var alt for mange folk på hytta…

Klassetur

På Sommerseter er det to ubemannede hytter. Den ene må man bestille på forhånd, mens den andre er det bare å låse seg inn i med DNT-nøkkelen. Gunhild hadde på forhånd sendt en mail til DNT Telemark for å forsikre seg om at det bare var å dukke opp, og fikk positivt svar på det.

Vi så raskt at det var folk på hyttene. Jaja, det er sikkert ikke så mange, tenkte vi og gikk inn. Så feil kan man ta!

Det som møte oss var en hel skokk med ungdomsskoleelever, som kunne fortelle oss at nei, her var det smekkfullt, for de var nemlig på klassetur. Vi snudde i døra og satte oss utenfor. Der ble vi hilst velkommen av to millioner knott, så det var ikke et blivende sted. Vi gikk vi opp i den andre hytta for å sjekke ståa der. I den hytta var det også helt kaos, ca 40 grader og luftfuktighet på 82%. Med svetten silende henvendte vi oss til den voksne for å sjekke mulighetene. Nedslående nyheter også her, hytta var full men vi fikk tilbud om å sove i vedskjulet/utedoen. Å sove ute var ikke et alternativ da det var meldt masse regn på natta i tillegg til den allerede nevnte knotteslekta.

Det vi følte der og da er vanskelig å beskrive. Vi var helt tomme for energi og det eneste vi ville var å legge oss ned, men det var faktisk ikke mulig. Der stod vi, uten dekning på telefonen, klokka var ni på kvelden og vi det var helt uaktuelt å gå tilbake til Fugleleiken. Hva skulle vi gjøre nå?

Enden på visa

«Det finnes ikke problemer, kun utfordringer» har Gunhild blitt lært opp til, og også denne utfordringen fikk en løsning til slutt. Vi hadde en lang vei å gå dagen etter også, så en god natts søvn var essensielt. Det ville vi ikke få her. Så til slutt krøp vi til korset og spurte om hun voksne med bil kunne kjøre oss til Skien. Hun sa hun skulle ut og fikse noe og tenke på det. Når hun kom tilbake sa hun «pakk sakene deres og vær klar om ti minutter, så kjører vi». For. En. Lykke!!!

Så dette fantastiske mennesket valgte å redde oss ut fra en kjip situasjon, kjøre oss den timen det tok til Skien og kjøre tilbake til hytta etterpå. Hvis du leser dette – vi er evig takknemlige!

I Skien ringte Gunhild og ba sin kjære mor om å kjøre fra Bø og hente oss, hun sa også ja (som mødre ofte gjør). Så vi gikk og tok oss en pils og ventet på den siste redningen. Klokka ett på natten var vi framme ved siste stopp, og senga har vel aldri vært så god som det den var da.

Dette ble en lang historie – men like viktig som å dokumentere oppturene er det å vise til nedturene. Her gikk det både opp og ned, men tross alt mest opp! Det var en helt nydelig tur som vi kan anbefale alle og som vi gjerne går igjen selv.

Dette har vi lært

  • UT-kartet er ikke til å stole på, ei heller vår retningssans
  • Vi må på kart- og kompass-kurs
  • Vi må være strengere på vekt i sekken, skrell bort alt som skrelles kan. F.eks hadde vi med sovepose, det trenger man jo ikke på DNT-hyttene.
  • Ei mil på fjellet er myyye lengre enn ei mil i byen
  • Det er lurt å gå av sted tidlig slik at man kan ta seg noen gode pauser underveis
  • Det kan være vanskelig å finne drikkevann, spesielt i tider med lite regn
  • Av og til har man så uflaks at DNT-hyttene er forhåndsbooket og smekk fulle.
  • Alt løser seg 🙂

Takk for turen!

//Gunhild og Helene

Blogglisten hits
 
Dette innlegget handlet om:
ALDER: 31 og 30
BOSTED: Bø i Telemark og Arendal
Une Cecilie Oksvold11.01.18
Maria Stray Homme04.08.17
Gunhild og Helene11.04.18
Gunhild og Helene11.10.18
ANNONSE
Julie Korneliussen30.10.16
ANNONSE
Kari Schibevaag10.05.16
ANNONSE
Maria Philippa Rossi07.08.18
Julie Korneliussen14.12.15
Maria Stray Homme08.12.17
ANNONSE
Julie Korneliussen20.06.16
Une Cecilie Oksvold14.09.18
Maria Stray Homme02.08.17
Gunhild og Helene04.06.18
Une Cecilie Oksvold27.06.18
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold06.02.18
ANNONSE
Maria Stray Homme16.08.17
Gunhild og Helene11.05.18
ANNONSE
Gunhild og Helene20.11.17
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this