En liten tur på Fresvikbreen

Skrevet av: Turjenter.no
Publisert: 15.10.15

*Dette innlegget er skrevet av Inga Strümke.

Dette er historien om da Theresa og jeg fant en ny isbre, rett her borti!

HVOR: Vossefjellene
VARIGHET: Dagstur
VANSKELIGHETSGRAD: Alt etter forholdene. En morsom liten bre.
MÅ HA MED: Rumpeakebrett.

Bilde 05.09.15, 14.58.09

Fredag, 22:00:

Inga: Hei Theresa, har du lyst til å ta med deg turstæsj og komme til meg i kveld, så drar vi på eventyr i morgen tidlig?

Status: Toget til Finse er fult, E16 er litt stengt og, tja, eventyr i Bergen? z1 Theresa: Å se her! Det er en isbre her! z2 Inga: Hvor? DER:

z3

Inga /ser breen/ : Åh, for en søt liten bre! Det er sikkert ingen som vet om den og ingen som har vært på den før, og INGEN som skal dit i helga! La oss pakke i en fei. Du lager grøtblanding, jeg roter frem stegjern.

Theresa: Stegjern?

Inga: Ja, stegjern. Det er en isbre. Man vet aldri. Og jeg er klar for eventyr. z3

Lørdag 10:00:

Status: Mat er innkjøpt, kart har blitt glemt, hundene ligger i bilen, stegjerna (som ble med, ja) ligger i kløven og grusveien har blitt funnet. z4 – og for en grusvei!

Står man så der uten kart kan man enten snu, eller ta det på hukommelsen. Vi husker at det går en T-merket sti nord-østover fra der man parkerer, og så skal breen ligge nord for oss når vi har kommet cirka halvveis.

Halvveis til hva? Halvveis til Fresvik. Alle vet vel hvor Fresvik er.

Så da vandret vi. Over snøen Bilde 05.09.15, 12.57.24 og bekkene av smeltevann som klukker historier om hvor mye snø som var her i vinter z6 og hundene bar alt, og vi slapp å bære sekk og sauene ropte på hundene og fjellene ropte på oss, z7 og vi kom så fort vi kunne. – etter litt lunsj.

Her fikk jeg turens viktigste lærdom: Blåmuggost og salami på knekkebrød er vanvittig godt.

Etter hvert dukker det opp fjell nord for oss som vi mistenker kan bære på en isbre. Stien fortsetter gjennom en steinur, og vi forlater den. Vi skrår oppover gjennom ura og terrenget blir brattere. z8 DER er breen. Garantert.

Dette er i starten av september, og dermed årets første høsttur. Luften er så kald og klar, og for første gang siden i vår ser jeg blått og hvitt i samme dam z9 Det er så vakkert, og jeg klarer ikke å vente på at det skal bli brattere. z10 Hipp hurra!, for bratt blir det, og vi legger igjen en kløv og litt vekt z11 vi lagrer koordinatene, og kaller stedet så klart “depoet”, for nå er vi jammen på ekspedisjon. z110 På vei opp på breen ser vi etter steder der snøen har sklidd ut eller satt seg, for å få et hint om eventuelle sprekker. Men bortsett fra litt blåis på kantene er snøen helt jevn.

Det ligger nysnø på steinene, og jeg tenker på at snøen under oss er eldre enn hele gjengen til sammen (hundeår eller ei). z12 jeg døper deg “Høgste breakulen”, for du, min kjære bre, er minst like kul som Josten.

Og vi går, og vi går, og vi går, og… herre min hund, jeg døper deg om til “Flataste breakulen”, for du, min kjære bre, er paddeflat altså. z13 Dette er muligens toppen. 10 poeng til den som finner toppen. Apport!

GPS’en sier at vi er på 1630 moh, men det hjelper ikke så veldig, for gjett hvem som ikke har sjekket hvor høy breen er. z14 Jeg erklærer TOPP, og feirer det med en selfie.

Retur er også en tur

Rett der borte annonserer mørke skyer at det kan bli nedbør, dårlig sikt eller helst en kombinasjon av de to. Vi tar en trall, danser en liten wals og vender helt om.

Nedturen preges av fantastisk utsikt helt til Voss – nei! helt til verdens ende. Vannflaskene er tomme, og vi drikker smeltevann fra breen. Du vet når vann er så kaldt at det har antikalorier?

“Au. Jeg det motsatte av brant meg.”

Nedturen går lekende lett, vi følger sporene våre til “depoet” og i nedoverbakkene kommer rumpeakebrettet inn.

Returen er generelt der de fleste uhell som kunne ha vært unngått skjer. Det når man er sliten og har det travelt med å komme seg hjem at man tar de dårlige avgjørelsene.

Dessuten: kombinasjonen slitne lår og nedoverbakke er en match made in heaven. Nå vil jeg ikke gi inntrykk av at vi har vært på noe heftig opplegg, men for sikkerhets skyld stoppet vi for å forsikre oss om at komboen blåmuggost og salami faktisk er det beste i verden. Det er det altså. Sjokolade er heller ikke vondt.

Til sammen var denne fantastiske turen på 25km, med 800m stigning. Stegjern kom, som kanskje muligens forventet, ikke til innsats. Bilde 05.09.15, 17.56.36 Kvelden gikk med til å løse verdensproblemer, sånn i teorien, og natten ble tilbrakt i den sjarmerende Jashaugbua.

Søndag

I utgangspunktet hadde vi ikke store ambisjoner for søndagen. Vi møtte møtte dog to vossinger som kunne fortelle om en spesiell jaktmetode fra “gamledager” (når enn det var). Eller, for alt jeg vet var dette utbredt og vanlig, men jeg ble overrasket.

Okei, metoden var at folk jaget reinsdyr over kanten av Handalseggi sånn at de slo seg forderva. The end.

“Skal vi dra og se om vi finner søndagsmiddag? Jeg er så lei av å spise sau.”

Kanskje dro de og så etter rein, og kanskje fant de noe ingen hadde funnet før… eller kanskje ble de sittende på en mellomtopp og spise opp turmaten. Resten er historie. z16

Blogglisten hits
 
BOSTED: Melhus
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
reCAPTCHA
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this