*Dette innlegget er skrevet av Inga Strümke.
Dette er historien om da vi krysset Grønland fra Kangerlussuaq i vest til Tasiilaq i øst
Endelig var tiden inne for å sette seg på flyet og oppleve eventyret som jeg har forberedt meg til i flere måneder. Det er ikke til å stikke under stol at jeg var i overkant spent og skeptisk, men da dagen endelig kom stod jeg på Flesland med godt mot, og sikkert 10 kg overvekt i bagasjen.
Løsningen på ferdens første utfordring ble å kle seg i Klettermusen og skisko, samt putte bøker, batterier og andre tunge ting i innerlommene – det skulle bli en lang, varm flytur.
Reisen gikk via København, og videre med Air Greenland til Kangerlussuaq. Vel fremme brukte vi resten av dagen og neste morgen på å organisere mat i 5-dagersrasjoner, pakke pulker og fordele fellesutstyr.
På formiddagen ble vi kjørt opp til brefallet, og den 4. mai (May the fourth be with you) var vi endelig klare til å starte.
Vi var så heldige å få oppleve hele brefallet i nærmest perfekt påskevær. Blåisen glinset, smeltevannet var turkist og isen strakte seg ut så langt øyet rakk – og enda lengre.
Vi brukte totalt tre dager på brefallet, og litt og litt ble underlaget grovere og flatere. Plutselig en ettermiddag var det hvitt under føttene våre, og vi kunne kle på oss skiene. FOR en følelse!
Høydeprofilen over Grønland er som følger:
Slakt oppover – slakt nedover . The end. Bortsett fra små kuperinger merker man dog ingenting til hellingen, fordi man gjerne ikke stiger mer enn 200 meter på en dag, som ofte innebærer 30 km horisontal forlytning.
Det å gå rett frem på en hvit pannekake, og ikke ha annet å feste øyet på enn en horisont eller kanskje litt hvit bomull, er en veldig spesiell opplevelse. Jeg vil anta at alle opplever det ulikt – alt fra kjedelig til religiøst – men personlig var jeg egentlig lettere euforisk fra start til slutt.
En «arbeidsdag» så typisk slik ut: gå i 40 minutter med musikk, lydbok eller egne tanker, spise godis i 5 minutter, gå 40 minutter med samme eller ny musikk, lydbok eller tanker, spise snop i 10 minutter, gjentas 6 ganger. Hvis ikke dét er en arbeidsdag å få lykkerus av, så vet ikke jeg.
Det neste høydepunktet på turen var ankomsten til DYE 2.
Dette er en av flere nedlagte radarstasjoner som skulle levere tidlige advarsler om fiendtlig aktivitet i luften under den kalde krigen. Da den kalde krigen var over ble DYE-stasjonene forlatt på minuttet. Der inne kan man fremdeles finne halvveis tilberedt middag, åpne loggbøker, kuler på biljardbordet og åpne ølflasker
Etter DYE 2 er det straka vegen videre til summit, som på ingen måte er en topp av noe slag; man merker at man har vært på toppen når GPS’en sier at det går nedover. Vårt høyeste punkt ble på rundt 2500 m, og det var rart å tenke på at vi hadde brukt ti dager på å gå opp, og skulle brukte ti ytterligere dager på å gå ned.
«Nedover» er så klart relativt, for man merker ikke mye til den negative helningen. Det man derimot merker, er nysnø. Å trekke sin tunge pulk gjennom nysnø er tungt, og det er da den største fordelen ved å være en gruppe gjør seg gjeldende: Man kan bytte på å gå fremst. Er man 11 stykker som går 12 økter for dag, betyr det at man stort sett bare trenger å gå fremst én økt, og gruppen har mulighet til å holde tempoet oppe.
En av tingene som fortryllet meg ved Grønland i mai, var at solen stort sett befant seg over horisonten. Selv om det var kaldt ute, selv om det snødde og blåste, var det lyst. Telt med gule og røde duker varmes opp av solen, og uansett om man vrir døgnet den ene eller andre veien trenger man ikke å bekymre seg for at det skal bli mørkt – for det blir det ikke.
Apropos nysnø: Kommer det snø samtidig som vinden tar seg opp, blir det snøstorm. Kommer vinden bakfra er det som å få dyttehjelp, men kommer den forfra og er sterk nok, kan det være like greit å slå opp camp
Nok et høydepunkt på denne turen er når man endelig ser fjellene idet man nærmer seg østkysten. Etter å ha sett kun horisont og flat is i to uker, er det fantastisk å se de mektige, spisse bergene som venter bortenfor enden av breen.
Igjen var vi heldige med forholdene, og vi fikk brefallet i strålende solskinn. Vi stod opp før fuglene for å utnytte skaren som hadde satt seg i løpet av natten, og om noe var utfordringen å ikke treffe pulkene til hverandre.
Prøv å gjette hvor rart det var å ha stein og grus under føttene igjen
Jeg kan ikke si annet enn at en tur over Grønland er et fantastisk eventyr, og jeg anbefaler den så klart på det varmeste.
Hvis du har lyst til å prøve, men går rundt og lurer på om du er sterk eller erfaren nok til å begi deg utpå en slik tur, vil jeg anbefale deg å ta kontakt med Bjørn Sekkesæter i Fram Expeditions.
I neste innlegg tenkte jeg å skrive litt mer detaljert om en typisk dag på Grønland – men hvis noen har spørsmål eller innspill til hva som hadde vært mer interessant, er det bare å legge igjen en kommentar 🙂
Bildene i dette innlegget er tatt av meg, Christian Jensen, Are Opstad Sæbø, Mikael Andersen og Bjørn Sekkesæter.
Turjentene som var med på turen finner du på instagram: violawm, tinakasseth, hildejohnseen, aaseub, drommen_om_gronland
