Da jeg vant “Årets Turjente 2016” var en del av premien en klatretur i Romsdalen fra Hvitserk Eventyrreiser! Min første tanke rundt det å komme seg opp på et høyt, bratt fjell var “shit, jeg har jo sinnssykt høydeskrekk, hvordan skal dette gå?”.
Den andre tanken jeg fikk var “har jeg noen gode unnskyldninger slik at jeg slipper å dra på denne turen?”.
Jeg kom ikke på noen gode nok unnskyldninger og kom frem til at når jeg faktisk var så heldig at jeg hadde fått muligheten til å gjennomføre en tur som mange drømmer om måtte jeg jo i det minste gi det en sjanse.
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, for tittelen for turen er jo klar: KLATETUR i Romsdalen, men jeg trodde ikke at vi skulle klatre opp en 200 meter lang fjellvegg. Planen var å klatre opp på Romsdalshorn (1559 moh.) via Nordveggen den ene dagen, og Bispen (1462 moh.) via sydveggen den andre dagen.
Det var lagt opp til at vi skulle ha en innføring i klatring dagen før vi skulle opp på Romsdalshorn. Det var i løpet av denne dagen det gikk opp for meg hva jeg egentlig hadde begitt meg ut på. Jeg har som nevnt høydeskrekk. For meg er det å klatre opp en fjellvegg kategorisert som skikkelig ekstremsport. Jeg forbinder det bare med skrekk og smerte. Ja, faktisk smerte, det gjør fysisk vondt å ha høydeskrekk. Når jeg blir rammet av det så begynner hele kroppen min å riste, jeg mister kontrollen og får ikke puste ordentlig – jeg får rett og slett panikk. Jeg stoler ikke på utstyret og ikke på menneskene rundt meg, som forteller meg at det går bra. Jeg blir faktisk svett i håndflatene mens jeg skriver om dette, og kan kjenne følelsen av panikk ganske levende, selv om jeg vet at denne frykten ikke er reell. Den sitter i hodet mitt.
Jeg stod 20 meter oppi en fjellvegg i et klatrefelt da jeg kjente den paniske følelsen ta tak i kroppen min.
Armene begynte å riste, og det samme gjorde beina. Jeg begynte å miste kontroll over kroppen. Men jeg visste at det ikke nyttet, og klarte akkurat å hente meg inn, i siste liten. Jeg greide å skru av tankene og konsentrere meg om en ting av gangen, den neste bevegelsen jeg måtte gjøre for å komme ned igjen.
Før dette hadde jeg aldri klatret høyere enn 4 meter opp på en innendørs klatrevegg, så det var en god mestringsopplevelse å komme seg opp og ned, selv om jeg nesten kjørte meg fast. Etter denne opplevelsen begynte jeg å grue meg skikkelig til bestigningen av Romsdalshorn, hvor vi skulle klatre nordveggen opp til toppen. Jeg mistet matlysten, greide ikke å følge med i samtaler og tenkte bare på hvor mange forferdelige timer jeg hadde foran meg dagen etter. For å være helt ærlig, så måtte jeg felle noen tårer også. Jeg tenkte bare på hvordan sikringene jeg skulle være festet i ikke kom til å holde. Eller at jeg skulle gjøre en feil og plutselig være usikret. “Tenk hvis jeg ved en feiltagelse kobler meg ut av feil tau, om jeg plutselig ikke er festet i noen ting og så er det 100 meter ned!”.
Jeg visste at guidene som var med oss var veldig dyktige og at mange har gjort denne turen før meg. Jeg visste at det ikke var en reell frykt og at Hvitserk ikke ville satt opp denne turen som en gruppetur dersom det ikke var trygt, men jeg greide ikke å overtale hodet mitt. Det å gå fra å ikke ha klatret høyere enn 4 meter før, til å skulle klatre 200 meter opp en fjellvegg ble et alt for stort hopp i vanskelighetsgradene. Derfor bestemte jeg meg for å ikke gjøre det.
Jeg merket hvordan kroppen min endelig kunne slappe av, da jeg tok denne avgjørelsen.
Jeg kunne senke skuldrene og glede meg over å være på tur i vakkert landskap igjen. Som et alternativ kunne jeg gå en fjelltur innover mot Måsvassbu turistforeningshytte fra Isfjorden.
Da jeg kom hjem på kvelden fikk jeg høre at de andre hadde hatt en flott tur opp på Romsdalshorn, men jeg var glad for min vandretur, som lå godt innenfor min komfortsone. Dagen etter var det Bispen som stod på programmet, og etter at jeg hadde fått forklart hvordan denne turen var lagt opp bestemte jeg meg for å gi det et forsøk. Det skulle være mer klyving enn klatring og et kortere strekke med klatring enn opp på Romsdalshorn.
Turen startet i bratt gå-terreng. Og det passer meg fint, jeg har gått mye i fjellet, og en del i bratt terreng. Det er når fjellet begynner å gå mer eller mindre vannrett at jeg får skikkelig problemer. Etter en stund tok vi på klatreutstyr og skulle begynne å klyve oppover. Jeg programmerte hjernen til å konsentrere seg om ett tak eller skritt av gangen. Jeg så på de små plantene som vokste i fjellet. Jeg kikket etter håndtak, etter steder å sette beina. Jeg så ikke ned. Det prøvde jeg en gang, og da mistet jeg nesten kontroll over hodet, men jeg greide akkurat å hente meg inn igjen. Vi var en gruppe på fem damer, med to guider. Jeg klatret sammen med den ene guiden, Magnus, og Randi , som hadde klatreerfaring og kunne hjelpe meg å finne tak og steder å sette beina dersom jeg stod fast.
Jeg visste at jeg var veldig redd, men jeg greide å stenge frykten ute mesteparten av tiden. Likevel kom det nok til syne i mine ansiktsuttrykk til tider:
Når vi nærmet oss toppen måtte vi over en luftig egg som var formet som et hustak. Jeg stengte hodet på nytt slik at jeg ikke tenkte på hvor mange meter det var rett ned på hver side av denne spisse fjellformasjonen.
Vi kom til toppen med store smil om munnen, selv om vi ikke fikk nyte utsikten på grunn tåken som hadde lagt seg i løpet av turen opp. Turen ned gikk unna i en fei, da jeg måtte rekke en buss til flyplassen. Vi gikk en rute hvor vi ikke trengte klatreutstyr.
Turen bød på mye mental utfordring og masse mestringsfølelse. Selv om min høydeskrekk ikke er kurert, har jeg fått pushet grensene kraftig og gått ut av komfortsonen.
Jeg kan til og med si at jeg har lyst til å prøve meg på dette her igjen!
Takk for en flott tur jenter, Magnus, Håkon, og Hvitserk!