Hva turfolk liker best med tur

Skrevet av: Signe Stubø
Publisert: 15.07.19

Hva turfolk liker best med tur

Hardangervidda ønsket meg velkommen med snøstorm. Jeg var kald i trynet, men kroppen holdt seg varm og god. Snøfnuggene fløt ikke vakkert i luften på den måten som kan være så fin og beroligende– den traff meg i stedet som piskeslag i kinnene denne tidlige juli-morgenen, som for å vekke meg.

Klokka var omtrent 07:00.  Sekken var på tjueto kilo føltes tung i oppoverbakkene. Jeg skulle tilbakelegge fire mil denne første dagen. Selv om det føltes ubehagelig og litt skremmende kunne jeg ikke la være å smile, for jeg var på vei ut. Ut på tur. Men hvorfor? «Hva er det egentlig med alt dette som føles så godt?» tenkte jeg der jeg vandret av gårde for meg selv.

De første to timene gikk ganske greit. Jeg kjente dette området relativt godt etter å ha bodd på fjellet i flere måneder. Jeg satte én fot foran den andre – tankene fikk fare fritt. Da jeg imidlertid hadde gått 2,4 mil i det kuperte terrenget følte jeg meg sliten. Bena verket. Jeg tok  en god pause på Hellevassbu, da føttene mine tryglet om det. Jeg fylte termosen med nytt vann, plukket med meg mer turmat, og forberedte meg mentalt til å gå i fem og en halv time til. For været og terrenget hadde ikke slått knock-out på meg enda – jeg var klar for en ny runde i stormen.

Det var fyr i peisen på hytta, og to veldig trivelige hytteverter på min alder satt i sofaen og drakk kakao, tørre og varme mens de kikket ut i snøkaoset. Det var fristende å bli værende inne i varmen.

Jeg fortsatte oppover. Til tider føltes det som om jeg kunne ha trasket for alltid – andre ganger føltes bena mine sta som gamle eiketrær.

Det haglet mye, og av og til felte jeg noen tårer. Men så dukket solen fram når jeg trengte oppmuntringen aller mest. Og med solen kom humøret også.

Etter elleve timer vandring så jeg Litlos-hytta, men visste at jeg hadde én time igjen før jeg fikk hvile. Jeg var utslitt, men glad – og jeg møtte flere lykkelige mennesker på min vei som så ut til å elske tur like mye som jeg gjør. Så jeg bestemte meg for å spørre dem hva de liker aller best med tur. Så det gjorde jeg.

1. Hyggelig selskap

På Litlos var det varme. Og det var mat. Jeg var egentlig for sent ute til middagen, men de disket opp for meg allikevel. Etter et ordentlig godt måltid som min slitne kropp satte stor pris på, la jeg meg på sengen jeg var blitt tildelt, og sovnet nesten umiddelbart.

Da jeg våknet opp fra dvalen min utpå formiddagen neste dag, holdt jeg meg i nærområdet for å slappe av og nyte naturen.

Dagen før hadde jeg liksom ikke rukket å bli ordentlig kjent med noen, men jeg var nysgjerrig på de som kom. Rundt 15-tuslet de nyankomne gjestene inn i peisestua. Jeg kom i prat med en hyggelig mann. Vi snakket om hvor vi hadde kommet fra, hvor vi skulle, før jeg stilte ham spørsmålet jeg var mest nysgjerrig på.

Hva liker du best med å være på tur?”

Han tenkte seg om en liten stund før han svarte:

Det er så mange hyggelige mennesker man møter på her oppe. Ironisk nok er det et veldig sosialt sted å være – alene på fjellet. Det er nesten som et samlingssted for hyggelige folk. Eller kanskje man bare blir hyggeligere av å gå i fjellet?”

Jeg nikket samtykkende. Love really is in the air, tenkte jeg om å være på fjellet. For jeg hadde erfart det samme på alle mine turer. Alle gjestene som bodde på hytta den kvelden snakket åpent og lett med hverandre. Særdeles hyggelig selskap.

Litlos

2. Mestringsfølelse

Jeg forlot Litlos dagen etter med nesa vendt mot Hårteigen. Været var på min side. Himmelen var blå og skyfri. Det var varmt, vindstille og små vann glitret som paljettkjolene i Melodi Grand Prix. Skulle jeg bestige Hårteigen i løpet av turen – og det skulle jeg – var dette den perfekte dagen å gjøre det på. Kameraet mitt hang og slang foran på brystet, for det var kort mellom hvert knips. Jeg spratt lekent avgårde på stien iført shorts og t-skjorte.

Den rare lille toppen kom til syne etter et par timer, og da jeg omsider kom tett innpå lurte jeg på hvordan jeg skulle bestige den på best mulig måte.

Heldig som jeg var møtte jeg på et eldre ektepar som hadde vært på toppen en gang for mange år siden. Vi bestemte oss for å klatre opp sammen, da vi hadde møtt andre på veien som hadde avbrutt, snudd og klatret ned igjen. Vi bestemte oss allikevel for å gjøre et forsøk, og vi kom oss opp uten særlige utfordringer.

I det vi stod 1690 meter over havet og nøt utsikten, benyttet jeg anledningen til å spørre hva de liker aller best med å være på tur.

Mestringsfølelsen. Det å sette seg et mål om å gå på en topp og oppnå det. Det er noe vi gjør mye av. Det føles veldig bra. Vi har vært oppe på veldig mange topper de siste årene.”

Jeg takket for svaret, og måtte si meg enig i dette. Mestringsfølelsen gir liksom næring til selvfølelsen, slo det meg. «Ja takk til mestringsfølelse», tenkte jeg da jeg hadde vinket farvel til mine to nye venner og vandret videre.

På vei til Hårteigen.
På toppen.
Utsikt fra toppen.

3. Frihet

Neste morgene fortsatte jeg mot Sandhaug. Veien dit var lekende lett – både bena mine og tiden så ut til å fly. Terrenget var enkelt, og jeg var fremme ved hytta rundt 14:30.  Jeg ble tildelt et rom og kom ganske umiddelbart i prat med en ung student på vei fra Oslo som gikk Bergensstien som sin sommerferie. Enda en gang stilte jeg spørsmålet mitt:

Hva liker du aller best med å være på tur?”

Svaret lå tilsynelatende klart på tunga hans.

Friheten. Friheten ved å ikke være tilgjengelig hele tiden. Det er jo ingen dekning her oppe. Her er det bare meg og det som skjer akkurat nå. Når jeg går, trenger jeg ikke å tenke på noe annet. Det eneste jeg skal er å komme frem til neste sted. Jeg er i stand til å komme meg fra sted til sted uten noe annet framkomstmiddel enn mine egne ben. Og alt jeg trenger får plass i sekken min, og jeg kan slå opp teltet mitt hvor jeg vil.”

Jeg nikket igjen – også dette traff meg. En følelse av uavhengighet, og av å klare meg selv, og å klare meg med lite.

Vi bestilte øl og skålte. Pilsen var unormalt god. Kanskje var det friheten jeg smakte?

Fri og blid.

4. Fred og ro

Dagen etter pakket jeg nok et godt svar ned i sekken min sammen med teltet, matpakka og alt annet som hører friheten til og fortsatte videre østover mot Lågaros. Også denne turen gikk uten større utfordringer, slik at jeg vurderte å gå en stund til før jeg ga meg for dagen, men da jeg var godt oppspist av mygg bestemte jeg meg for å bli værende på hytta. Vi var bare tre der da jeg kom, i tillegg til hytteverten, som jeg raskt kom i prat med.

Hva er det beste med å være på tur?”, spurte jeg igjen.

Roen og freden”, svarte hytteverten.

Han fortalte at han hadde jobbet som hyttevert i mange år. Familien ville ikke være med – de ble igjen hjemme, så fjellet var blitt stedet for ro og fred. Og rolig og fredelig var det.

Solnedgang på Lågaros.

5. Takknemlighet

Selv om jeg selvfølgelig hadde vasket meg underveis, hadde jeg ikke tatt en skikkelig dusj på flere dager. Jeg hadde for det meste spist enkel mat som fantes på hyttene jeg overnattet på, så et av de viktigste punktene kom av seg selv i det jeg sjekket inn helt øst på Hardangervidda, Mogen. Takknemlighet for en skikkelig dusj. For tørre rene sokker. For hvile. Takknemlighet for den særdeles gode maten de disket opp med der (selv om alt smaker gourmet på tur), og for et glass Chablis. Takknemlighet for mine egne såre bein som har båret meg så mange kilometer, tvers over vidda.

Fremme på Mogen smakte det godt med vin.

Og sist, men ikke minst takknemlighet for alle de hyggelige menneskene jeg ble kjent med og de fine svarene jeg fikk som alle hjalp meg å forstå litt bedre hvorfor jeg elsker å være på tur.

 

 
Flere av mine innlegg
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
reCAPTCHA

*Ved innsending samtykker du til personvernerklæringen

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this