Selv om vi ofte aller helst vil være med flokken, er det noen ganger det eneste rette å gjøre er, å dra på tur alene.
Jeg har akkurat blitt sluppet av ved Sognefjellshytta en lørdag ettermiddag med min store 60 L sekk som inneholder nok til at jeg skal klare meg fint alene i to døgn. Mens det enda er dekning druser jeg avgårde noen snapchats om at jeg er alene på tur midt i sommerferien. Folk er kjappe i replikken på snapchat og noen lurer på hvorfor jeg vil dra på telttur alene.
“Men Ida da, hvorfor skal du dra alene på telttur? Det er jo helt sikkert noen som hadde blitt med deg på tur..”
1. Opplev at det å være alene faktisk er et behov på lik linje med behovet ditt for å være sosial
Ikke forstå meg feil, det er ikke det at jeg ikke liker å være sosial. Men jeg ønsker også at det skal være rom for å si at man i blant ønsker å være alene, uten at man tolker dette negativt.
Ja, det er helt sikkert noen som hadde blitt med meg på telttur, og jeg hadde synes det også var kjempe trivelig. Men å gå på tur og å sove i telt med andre har jeg gjort så mange ganger før. Nå VIL jeg faktisk på tur med meg selv. Jeg er tross alt med eller i nærheten av folk nesten daglig hver eneste dag resten av året. Selv om jeg kanskje er alene i leiligheten i byen av og til, er jeg allikevel ikke alene. Naboen bor vegg i vegg, på butikken er det drøssevis med folk og jeg har tusen av duppedingser i leiligheten til å distrahere meg med mer eller mindre ubevisst fra å kjenne på den ekte alenefølelsen.
På tur er alenefølelsen og stillheten altoppslukende. I det jeg trasker i veg fra Sognefjellshytta føler jeg faktisk bare en enorm frihetsfølelse og glede over å faktisk være alene. Det å være alene har jeg til tider opplevd som at samfunnet ser på som noe negativt eller trist over. Som om at det å være alene innebærer at ingen vil være med deg eller at du ikke vil være med noen. Jeg kan til og med huske voksnes blikk fra jeg var liten i barnehagen, hvis jeg sa at jeg ønsket å være alene å leke. Det var akkurat som om alene var en ting man ikke skulle være. Da kunne de voksne komme drassende på andre barn som mer eller mindre frivillig ville leke.
Det kan godt være jeg tar feil, men i blant opplever jeg også som voksen at man nærmest må finne på noe sosialt på “tvang” fordi man er redd for å være alene og å kjede seg. Det er kanskje litt som Erling Kagge skriver i boka, “Stillhet i støyens tid”, at ” Å være opptatt blir lett et mål i seg selv.” Kagge skriver at vi stadig forsøker å unnslippe kjedsomheten ved å stadig gjøre noe nytt, alltid være tilgjengelig, sende meldinger, taste videre. Ikke forstå meg feil, det er ikke det at jeg ikke liker å være sosial. Men jeg ønsker også at det skal være rom for å si at man i blant ønsker å være alene, uten at man tolker dette negativt.
Behovet for å være alene synes jeg faktisk er like viktig som behovet vi mennesker har for å være sosiale.
2. Opplev at det er enkelt å føle stillhet og ro alene
På tur alene får du øvd deg på å være til stede i øyeblikket, og den eneste som kan forstyrre deg er deg selv, og kanskje til og med du må øve deg på å nettopp ikke forstyrre deg selv. Dette var hvartfall mitt mål med turen, å øve meg på å være tilstede og å trives i eget selskap. I tillegg må det jo sies at jeg av og til på tur sammen med andre opplever at ord ikke strekker til ved beskrivelsen av naturopplevelser og at vi kanskje er for opptatt av å beskrive og uttale hvor nydelig noe er, fremfor å være tilstede å trekke inn øyeblikket.
Etter å ha trasket et par kilometer fra Sognefjellshytta bestemte jeg meg for å sette opp teltet for å forsøke å møte målene for turen som handla om å trives i sitt eget selskap. Denne kvelden tørr jeg knapt å prøve å beskrive fordi jeg vet at ordene mine vil komme til kort. Men da dette er et forsøk på et blogginnlegg ville det gjerne være ironisk om jeg ikke skulle begi meg ut på noen beskrivelser til tross for at ordene kanskje skulle komme til knapt.
Kort fortalt lettet den tykke tåken som hadde vært over landskapet, og kvelden var så magisk at jeg knapt klarte å distrahere meg med selv med godteposen jeg hadde med. Himmelen eksploderte i allslags toner av rødfarge og parallelt med at sola forsvant bak horisonten kom fullmånen opp.
3. Opplev at du alene må ta kontroll over dine egne tanker
Etter en magisk kveld med all slags farger på himmelen kommer til slutt mørket med sin egen form for stillhet og mystikk. For å unngå at hjernen og min frie fantasi skal få fritt spillerom kryper jeg godt ned i soveposen og lukker glidelåsen på teltet. Her inne i teltet er det begrenset hva hjernen min klarer å spinne sammen av ville skumle fantasier. Men med en gang jeg skal ut av teltet for et lite dobesøk er fantasihjernen i gang med å krangle med den rasjonelle hjernen. De to kommer for øvrig særs dårlig overens i mørket. Den rasjonelle hjernen forteller fantasihjernen at det som ser ut som en mann som står å ser på deg faktisk bare er en stein. Uvitende om hvem av de som har rett skynder jeg meg inn igjen i teltet og forsvinner i boka jeg har med til jeg er så trøtt at øynene sklir sammen.
Dagen etter våkner jeg av at sola lyser på teltduken og er overraska over at jeg har sovet som en stein gjennom hele natta. I det jeg åpner glidelåsen til teltet skuer jeg ut over vakre Jotunheimen badet i sol.
Jeg flirer med meg selv over hvor latterlig livlig fantasi det faktisk er mulig å ha i mørket, her står jo det som hjernen i natt skulle ha meg til å tro at var store menn fortsatt. Men idag er jeg jo ikke i tvil om at det bare er vanlig gråstein.
4. Opplev mestring
Dette leder meg til kjernen i hvorfor du burde prøve å dra på telttur alene, nemlig mestringsfølelsen over noe du kanskje på forhånd synes fremsto skummelt. Mestringsfølelsen for meg er enorm i noe så enkelt som å mestre å være alene på tur, selv om det bare dreier seg om å tåle meg selv, mine tanker, min ville fantasi i mørke natta, å finne frem i naturen. Sist men ikke minst finner jeg også en enorm mestring og glede ved å oppleve at jeg faktisk trives med meg selv alene.
5. Frihet
Det som venter den som tørr og våger å gjøre noe på egenhånd er frihet. Frihet til å ikke la sine drømmer begrense eller avhenge av andre. Eksempelvis kan det være at du lenge har drømt om å gå en viss tur, men at ingen i vennekretsen kan bli med og det er meldt nydelige forhold. Hva er det som hindrer deg i å dra på turen alene? Når vi som mennesker trives i eget selskap tror jeg også at man vil se verdien og ikke begrensningene av å i blant gjøre ting alene.
Underveis på turen min i Jotunheimen gikk jeg gjennom Vetle -Utladalen, gjennom Gjertvassdalen og tilbake til Turtagrø. I seg selv er dette ei fantastisk rute i uendelig variert terreng og natur. Jeg kjedet meg ikke ett sekund og det var virkelig deilig å kunne gå her i stillhet med mine egne tanker å skue på kanskje noe av Norges vakreste natur. I tillegg er en av de andre positive sidene med å gå alene at man kan gjøre akkurat som man vil, når man vil. Om jeg passerte et forlokkende fjellvann så badet jeg der om jeg ville, og jeg hadde pauser, gikk fort, gikk langsomt, plukket multer og stoppet for å nyte naturen, akkurat når jeg ville. Hvis ikke det er frihet, så vet ikke jeg.
Noe av gleden ved å være på tur alene er at du kan ta pause akkurat når du vil og hvor du vil.
Jeg kommer til å dra på tur alene igjen
Og er det en ting telttur alene har lært meg så er det at å være alene ikke er det samme som å være ensom. Hvis det er noe denne turen ikke inneholdt, så var det følelsen av ensomhet. Tvert imot, følelsene jeg sitter igjen med er mestring, ro og kjærlighet.
Kjærlighet for naturen som alltid ønsker oss velkommen som vi er, enten alene eller sammen.
Dersom du ønsker å lese mer om det å sove ute som mørkeredd, kan du lese det inspirerende innlegget til Une Cecilie om det ved å trykke her. Jill har også skrevet et fantastisk innlegg om samme tema, trykk her for å lese innlegget.
//@ida_en//
Dersom du vil følge med på flere eventyr til teamida kan du følge oss på instagram under @idahermans og @ida_en
