En av mine favoritteventyrere er Stein P. Aasheim. Han har en merittliste som får dagens friluftspåvirkere til å blekne, han evner å formidle gode historier, og han er engasjert i norsk friluftsliv og hvordan det forvaltes. Og ikke minst, så digger han Svalbard, og tok med seg familien på overvintring. Sånne ting står det respekt av.

Hvis du har hørt Stein P. holde foredrag, så vil du kanskje erindre at han deler livet sitt i to – før og etter tiden på fangsthytta ved Austfjordneset. Overvintringen med familien gjorde et sånt inntrykk, satte sånne spor at det var vanskelig å forholde seg til noe annet enn før og etter Svalbard. Jeg kunne ikke ha vært mer enig.

Sakte-tv til inspirasjon

Jeg er blant dem som har sittet klistret til NRK2 den siste uken og sett brefronter, hvitkledde topper, steinrøyser og isfjell seile forbi MS Spitsbergen. Jeg har følt et stort savn, men også en enorm glede over å ha fått lov til å oppleve dette, på ordentlig.

I januar for to år siden satte min lille familie seg på flyet til Longyearbyen, og de neste 18 månedene skulle dette være hjem. Lite visste jeg da, med to hylende unger og 250 kilo bagasje, at dette skulle bli starten på et kjærlighetsforhold. Et kjærlighetsforhold der jeg må ta meg selv i å ikke være for raus med superlativene, folk vil kunne tro at dette er for godt til å være sant. Men Svalbard er sant.

Før jeg flyttet til Svalbard skrev jeg bok om verdens fineste fjellturer. En bok med en sånn tittel krever naturlig nok at man har vært på alle disse fjellturene, og jeg hadde klippekort på Flytoget, gullkort hos Star Alliance, og et karbonavtrykk som Greta Thunberg ville fått veganburgeren i vrangstrupen av.

Men, etter å ha flyttet tilbake til Oslogryta lengter jeg ikke lenger mot fjerne strøk, jeg ser kun mot nord. Til snøen. Til viddene. Til permafrosten. Til tundraen. Til Longyearbyen, med sin ene matbutikk, ene frisørsalong, ene daglige flyavgang, ene treningssenter, men med én ting i overflod – tid.

Hva får oss til å stoppe opp og være i øyeblikket?

Med sine enkle, begrensede tilbud har Svalbard vist at det ikke trenger å være så komplisert. Og med “det” mener jeg selve livet. Jeg har fulgt litt med på kommentarene som har rullet over skjermen i løpet av minutt-for-minutt-produksjonen, og det virker som om det er flere enn meg som er bergtatt. Av det enklere liv. Av færre valgmuligheter. Av mere tid. Av naturen. Det meldes om kaffepauser, venninnekvelder og sykedager foran tv-skjermen.

Den siste ukens sakte-tv har gitt nordmenn som vanligvis løper fra A til B hele dagen, hele uka et påskudd til å stoppe opp. Gitt dem et lite pusterom. Kanskje har den voldsomme Monacobreen gitt deg en påminnelse om at nå er det på tide å komme igang med isklatring igjen? Kanskje har biologenes entusiasme for fytoplankton gitt deg et påskudd for å bli med poden ut og kikke på maur? Eller så har den enkle livsstilen til damene på Bamsebu vist deg at det ikke er noe problem å dra på hyttetur uten vann og strøm, selv om naboen har badestamp, ring-hytta-varm og elbillader.

I en verden hvor forbruket stadig vokser, samtidig som nevnte verden er avhengig av at det stikk motsatte skjer i praksis, så minner Svalbard oss på at det enkle i livet kanskje er det beste.

Du trenger ikke tenke så mye over det, du forstår hva jeg mener hvis du går ut i naturen.

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this