Nylig ble jeg utfordret av Åste til #1bilde1historie. I sosiale medier blir vi bombadert med glamorøse bilder av vellykkede turer, men som hun skriver så er det mange gode eksempler på at ting ikke alltid er like perfekt som bildet du har sett på Insta og det referatet du kanskje får rundt lunsjbordet på jobben.
La oss bare ta søndagens tur for eksempel. Vi har nettopp flyttet tilbake til Longyearbyen (hurra!). Selv om polarnatta har sluppet grepet er det ikke sol i byen før om en måned, men vi har noen timer hver dag hvor alt er litt lysere. Denne søndagen, som DNT atpåtil kalte Kom-deg-ut-dag, skulle disse timene benyttes til skitur med ungene.
– Aaargh. Vi har ikke gass!
Jeg roper frustrert gjennom gangen. Det hjelper ikke å ha kjøpt Norges dyreste pølsepakning eller ha den letteste, raskeste brenneren på markedet når de 10 gassboksene du har i kjelleren på fastlandet fortsatt står i kjelleren på fastlandet. Selvsagt fikk jeg ikke de med på flyet.
Her vil jeg si at snarrådig mor taklet situasjonen bra. Pølsene gikk i stekepanna, mattermosen ble varmet opp med solbærtoddyvannet, og varme, ferdigstekte pølser ble slengt oppi.
Tips nr. 1: ha muligheten for å servere mat lynraskt.
– Skal du gå sånn? Du ser ut som du skal på påsketur. I solskinn.
Jeg ser ned på anorakken, nikkersen (oh yeah!), og den 7 cm glippen med rosa nettingtights fra der nikkersen slutten til der skistøvlene begynner.
Mannen er ikke imponert. Det er han egentlig sjelden når han ser hva jeg kler på meg til tur, men vi må bare være enige om å være uenige, og innse at jeg er like vekselvarm som en koala.
– Det går bra, sier jeg og stapper en skallbukse i sekken.
Tips nr. 2: alltid, alltid, alltid ha med ekstra varme klær når barn er involvert. Gjerne dine egne store klær som kan tres utenpå det de allerede har på seg.
Klokka er fem over ti. Jeg sender en melding til de vi skulle ha møtt klokka 10, sier vi er på vei, og så tar jeg en unge på hvert sitt akebrett og turer av gårde.
Én fordel med å møte andre småbarnsfamilier: de er sikkert ute i like siste liten som deg. Vi er første familie nede på sletta, og har et par minutter på å bakse barn rundt på akebrett og få på de skistøvler.
Tips nr. 3: skistøvler blir fort kalde. Ha med varme sko til pauser/retur.
I løpet av et par minutter myldrer området, og bare et knapt kvarter etter avtalt tid legger 12 voksne og barn av gårde mot Hiorthamn. Jeg er faktisk imponert! Hadde det bare vært sol og fint vær kunne dette lett hashtagges #idyll.
Men, det blåser frisk bris, og kombinert med minusgradene i lufta begynner det å nærme seg hva som kanskje egentlig er forsvarlig.
Tips nr. 4: selv om værmeldingen sier det ene eller andre er det det faktiske været ute akkurat nå du må forholde deg til. Det hjelper ikke at det er meldt laber bris “om noen timer” når du står med snøføyken rett i fjeset. Med barn er det alltid lov å kaste inn fjellvettregel nummer 8 og dra på kafé og spise boller istedenfor. Du får uansett “A for effort.”
Jeg har helt glemt glippen på knærne med rosa netting, og er mest opptatt av om kidsa fryser på hendene. Eldstemann har på magisk vis knekt skikoden uten at jeg fikk det med meg, og strener frem og tilbake uten å bry seg nevneverdig om forholdene. Yngstemann derimot synes vinden i ansiktet er sur-trist-lei. Det går ikke mange meterne før vi innser at her er det bare å snu. Mens pappaen pakker om sekken drar jeg frem vindsekken og tar over den hylende ungen. Og plutselig.
– Wuhuuuu! Mamma! Dette er gøy!
Den røde duken blafrer vilt i vinden, men inni stiger både temperatur og humør. Vi blir sittende der og le og kikke ut på de andre gjennom “vindusluka,” og jeg noterer meg stille bak øret:
Tips nr. 5: alltid, alltid, alltid ha med vindsekk.
Minsten og pappaen snur, jeg og eldstemann fortsetter videre et par hundre meter før vi også gjør retrett og ender opp i grillhytta til naboen.
Fikk jeg noen gode bilder som jeg kunne hashtagge #barnpåtur? Over hodet ikke. Når barna er med har jeg som regel mer enn nok med å fokusere på at de har det bra.
Jeg trøster meg med at selv om at jeg ikke klarer å forevige de Instagramvennlige snapshotsene underveis, så er de der. Men, istedenfor å stå å fikle med kamerainnstillinger når det først er skikkelig turlykke, så prøver jeg å nyte øyeblikket.
Og om du lurte? De ferdigstekte pølsene på termos var en suksess, og alle barna var storfornøyde over å få varme pølser i lompe lenge før det var fyr på den halvtørre veden.