Navnløs juvel i Litledalen på 1664 m.o.h., -også kalt Kalknebba.
Det er en torsdagskveld i september, og jeg ser på værmeldingen.. Det er meldt stor sol og vindstille i Sunndalsøra for morgendagen. Kanskje tiden endelig er inne for å nå den navnløse toppen i Litledalen, som også er kalt Kalknebba?! Denne toppen har jeg gått å siklet på i en lengre periode… Jeg ringer Unni, ei god venninne av meg, som jeg vet kan være like spontan som meg..
«Hei, duuuuu… Det er meldt knaill vær i Sunndalsøra i mårra.. Ska itj vi ta en studiedagen i fjellet i heller?»
Det blir stille, Unni tenker litt.. Hun har jo tross alt startet på videreutdanning… Men det tar ikke så lang tid før hun svarer:
«Når tenker du å dra da? I`m all in!»
Wheeeeheeee…. Jeg digger spontane venner! – Og hurra for studentlivets goder, da en kan sette opp dagene sine selv! Da var det bare å hoppe i senga, og gjøre seg klar for morgendagen.
Jeg plukket opp Unni kl 06.30, og vi satte kursen mot Sunndalsøra. Dette er en kjøretur på ca tre timer fra Bartebyen. Vi tok av ved Holssanden i Sunndalen, og kjørte til elva Hareima, som ligger på ca 20 moh. Der parkerte vi ved brua, og tok bena fatt på en flott sti merket Litlkalkinn. Det er flatt terreng i fin bjørkeskog den første kilometeren, før stien slynger seg oppover til en trimpost i Hareimdalen, som ligger på ca 700 høydemeter. Her er det en postkasse med turbok, og det er ruiner etter noen gamle hus.
Her tok vi en pust i bakken, og signerte i boka, før vi tok til høyre over en steinur som er vardet. Deretter skrådde stien rundt Litlhareimnebba, og vi endte i Litlhareimdalen. På toppen av dalen, på ca 1100 høydemeter, så vi for første gang dagens mål skinne bak til høyre. Motivasjonen steg til topps, samtidig som vi fylte på energilagrene. Her var det bare å ha i seg nok mat og drikke. For nå startet steinura for det fulle.
Vi fulgte vardet sti mot Litkalkinn, men tok etter hvert av stien, gikk mot venstre og siktet oss mot ryggen til Kalknebba. Varierende ur, fra små vippe steiner, til imponerende store steinblokker! Vi taslet oppover og laget historier om hvordan steinene hadde havnet her… Det er greit å lage noen vandrehistorier, da steinur er noe tungt å gå i…
All smerte, svette og banning var glemt med en gang vi så varden på toppen, og fikk utsikt over kanten! ÅH, HERRE MIN JULEDAG!!! En bedre 360 graders view skal en lete lenge etter!!! Jeg følte at jeg kunne se helt til Australia og tilbake! Begge ropte av glede, og vi var helt over oss over denne fantastiske juvelen av en topp! Dramatiske fjell på alle kanter, samt fjord og havet langt der ute, og et vilt stup rett ned til Litledalen. Det hersker ingen tvil om hvorfor basehopperne liker denne toppen. Vi virret rundt, som to hodeløse høner i over en time. Og vi måtte utforske både toppens øst og vest punkt, for å få om mulig, enda bedre utsikt.
Returen gikk samme vei som vi kom ifra. Slitne ben ankom bilen 7 timer etter at vi hadde forlatt den. Vi hadde jo tross alt over 1620 høydemeter i bena.. 
Psssst: Jeg vet at noen lokale fra Sunndalen også kaller toppen for Hårstadtind.. Men jeg har ikke funnet noe navn på noen kart enda.. Men toppen trenger helt klart et fast navn! Det er en skam at en så flott topp ikke er døpt!
Følg meg gjerne på mine turer gjennom Instagram under navnet idakathrine
