Nå er det mange som har reisefeber, og den blir nok ikke mindre av å drømme om kjente turdestinasjoner som Kilimanjaro – men det blir kanskje en fin liten distraksjon fra en ellers monoton koronahverdag.
Kilimanjaro – del 1, kan du lese her.
Fly fra Gardermoen til Kilimanjaro Airport
Dag 1: vi dro fra Gardermoen i går, etter en lang reise kom vi endelig frem til Kilimanjaro airport. Utdelingen av visum gikk fort – her har de er velfungerende system. Vi møter resten av følget på hotellet Aishi ved foten av Kilimanjaro. Her får vi noen siste forberedende ord og råd av reiseleder før avreise fra Machame Gate morgenen etter. Følget består av fem deltagere, i tillegg til meg selv, Haavard og Sebastian (guider) og 30(!) lokale arbeidere som skal være med i følget vårt (kokk, bærere, guider, osv.). Denne turen ble gjort gjennom Ousland Explorers som er et ekspedisjonsselskap basert i Norge. Det føltes godt å ha kombinasjonen av en norsktalende guide og en lokal guide som virkelig kjente fjellet og de lokale skikkene – vi skjønte raskt av vi var i gode hender.
Dag 1: fra Machame Gate til Machame Camp (3033 moh)
– Jeg er overrasket over hvor bra det går når man bruker tiden, en fot foran den andre. Kroppen fungerer bedre enn forventet, sier en av deltakerene.
Alle føler seg bra og smilene er store. Spenningen er til å ta og føle på. Vi er en gruppe med mennesker som ikke kjenner hverandre fra før av. Sammen skal vi gå mot et felles mål, med ulik motivasjon. Den første dagen går vi gjennom tett regnskog på etablerte stier. Tåka ligger tett og toppen ser vi aldri denne dagen. Alle måltidene vi spiser i løpet av dagen blir servert på bord og vi får stoler å sitte på. Opplevelsen av å være på en tur som dette er ganske annerledes enn hjemme i de norske fjellene. Det har sin sjarm, og det er påbudt å ha med lokale guider og bærere på fjellet. Det er en måte for Tanzania å sikre seg arbeidsplasser. Og de gjør virkelig en fremragende jobb! Klokken 23.00 ligger vi i soveposen og er klare for turens første teltnatt.
Dag 2: God morgen – kaffe eller ingefærte?
Det er viktig å være hydrert når du er i høyden, derfor er det første du blir tilbudt når du våkner, en kopp varm drikke. Vi valgte alle sammen den lokale varianten av ingefærte. Mmmmmm! Å opprettholde en god veskebalanse i kroppen er, kort fortalt, viktig fordi vannmolekyler hjelper oksygenmolekyler rundt om i blodet. Musklene trenger oksygen for å bevege seg, ellers får du melkesyre, og til slutt vil muskelene slutte å arbeide uten tilførsel av oksygen. Vi drakk 2-3 liter vann i løpet av dagsetappene, mens vi gikk.
Shira Camp 3837 (moh) – stor høyde
I løpet av dagen beveger vi oss inn i sonen “stor høyde”. Utdrag fra dagboken min:
– jeg føler meg i veldig fin form, det eneste jeg merker er at jeg er litt trøtt og tørr i øynene. Jeg har lyst til å lukke dem. Ansiktet er sliten fra mye sol og sterkt lys, men føler meg totalt sett veldig bra.
Dette var en flott dag – jeg føler at kroppen fungerer og blir bedre kjent med de andre i gruppa. Jeg kjenner på spenningen i kroppen, og lurer på hvordan kroppen vil fungere framover. Kommer vi alle til toppen? Kommer jeg til toppen? Det er umulig å si, for her oppe er det Kibo som regjerer, og vi må bare føye oss. Kibo er navnet på den høyeste toppen på Kilimanjaro – vi blir fortalt flere forskjellige historier om ånder som farer i fjellet. Jeg kjenner at pusteøvelsene jeg har gjort under meditasjon og yoga i månedene frem mot turen gir effekt. Jeg er veldig bevisst på pusten min, og forsøker å ta alle forhåndsregler.
Dag 3: Hver dag er en ny høyderekord – Barranco Camp (4637 moh)
Jeg noterer at de fleste opplever hodepine denne dagen, enkelte føler høyden mer enn andre. Det er ingen måte å vite på forhånd hvordan man vil reagere på høyden. Jeg tåler den overraskende bra, og er den ensete som ikke kjenner noen symptomer foreløpig. Jeg begynner derimot å få menstruasjonskramper. Vi går langt denne dagen og er alle slitne når vi kommer frem til Barranco Camp. Her vasker vi føttene våre og nyter solnedgangen. Vi får en fin utsikt fra teltåpningen i fellesteltet. Før vi kryper ned i soveposen spiser vi middag sammen og får en orientering om hva som skal skjer dagen etter: Breakfast Wall – som har fått navnet på grunn av at mange blir nødt til å “legge igjen” frokosten her. Det er vanlig å føle høydesyke i denne høyden – kvalme, diaré, oppkast og hodepine er vanlige plager.
Dag 4: Breakfast wall
Navnet kommer av at det er mange som får et uønsket gjensyn med dagens frokost i dette partiet (oppkast, altså). Det var mye snakk og mange lange blikk bort på veggen både kvelden i forveien og under frokosten denne dagen. Vi grudde oss vel litt til denne delen. Jeg hadde hørt mye om den beryktede frokostveggen, men var håpefull da jeg enda ikke hadde kjent på kvalme. Jeg skal ikke si at jeg følte meg på mitt beste, men ut i fra forutsetningene var jeg i toppform! Vi kom i gang med veggen og det gikk så det suste. Det vil si, det suste absolutt ikke, for akkurat her opplevde vi faktisk litt kø, noe vi ellers sjeldent gjorde. Det var noen bratte og smale partier som lagde flaskehalser. Og her fikk vi virkelig se hvor dyktige bærerne er. Balanserende med telt og bagger på hodet gikk de nokså lett forbi oss. Vi tok tiden til hjelp og kom oss gjennom hele frokostveggen med nesten alle frokostene i behold. Det var vi godt fornøyd med. Janet, en av guidene våre, forteller at dette er hennes favorittdel av turen.
Jeg ventet hele tiden på at høydesyken skulle sparke inn, men den gjorde det ikke. Resten av gruppa hadde tidvis sterk hodepine. Man kan se og merke at vi begynner å bli slitne. Utdrag fra dagboken:
Jeg konsentrerer meg hele tiden om pusten. Både inn- og utpust. Vi går så sakte at jeg kan puste lange, dype drag. Jeg er glad for at jeg øvde på dette i forkant!
Camp Karanga (3995 moh)
Vi kommer tidlig frem til Camp Karanga og tar oss en velfortjent hvil. Sola har stekt hele dagen og vi er alle solkysset (mildt solbrente altså). Vi ligger i teltet og sender inn dagens bloggrapport til Ousland Explorers nettside via sattelitttelefon – den tar Lars Ebbesen i mot hjemme i Norge. Dette gjør vi for at familie og venner kan følge med på turen, da det ikke er noe særlig dekning på fjellet. Det blir en tidlig kveld. Dagen etter skal vi gå til High Camp/ Kosovo Camp.
Dag 5: High Camp og forberedelser til toppstøt
Dag fem bruker vi på å gå fra Karanga til High Camp. Her skal vi hvile noen timer før vi startet på toppstøtet: midnatt samme kveld. Når vekkerklokka ringer kl 23.00 er det første jeg merker en antydning til kvalme. Jeg har ikke særlig lyst på “frokost” denne dagen. Jeg pakker med meg en haug av energibarer og drikker ingefærteen min. Havregrøt blir det lite av, men jeg svelger unna noen kopper med kaffe blandet 50/50 med sjokoladepulver for å få inn litt energi til den lange natten vi har foran oss. Jeg har holdt meg unna kaffe og svart te hele turen for å ikke tisse for mye.. Kanskje det kan ha spilt en faktor i forbindelse med at jeg er den eneste som ikke har hatt hodepine – jeg spekulerer bare..
Dag 6: Toppstøt
Jeg merket godt de neste 900 høydemeterne. Vi starter “pole pole” – sakte sakte, veeeeldig sakte. Det er vanskelig å gå så sakte. Jeg kjenner på et annet fokus denne dagen. Tidligere har jeg nesten kjedet meg, fordi det har gått så sakte. Det sitter litt langt inne å innrømme det, fordi jeg er likesom sakthetens forkjemper. Jeg elsker alt som går sakte; sakte tanker, sakte samtaler, sakte turer. Det blir fort kaldt. Jeg startet med et lag med nettingullundertøy, en tynn ullgenser og skallbekledning, lue, bøff og votter. Dunjakka kom relativt raskt på!
Det føles uvirkelig. Her går vi, en gjeng med smått forvirrede nordmenn og tyskere som har nok med å sette det ene benet foran det andre, og konsentrere seg om å ikke snuble i alle steinene, mens de lokale fra Tanzania synger så det ljomer hele veien til toppen – i 8 timer for å motivere oss! Stemningen er veldig spesiell og stemningsfull!
Høydesyken tok meg med storm – på den dårlige måten
Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men dette bildet beskriver det ganske godt.
Jeg ble litt desorientert – kvalmen og svimmelheten kom som en virvelvind over meg. På dette tidspunktet kunne jeg ikke tenke klart, men hadde heldigvis guiden Janet og bæreren Kelvin ved min side. Og nå forstår jeg virkelig verdien av å ha disse fjellvante vennene med meg!
Da vi kom til 5400 moh ble jeg plutselig veldig svimmel og kvalm. Det var fryktelig ubehagelig, men ga seg heldigvis etterhvert!
Toppen av Kilimanjaro!
Etter mange timer å ørska – svimene oppover den relativt bratte fjellsiden; nådde vi Stella Piont. Herfra er det bare 800 meter (eller noe i den duren) til selve toppen, det tok oss en time å gå de siste 800 meterne. Det gikk sakte, vi vimset rundt, vi gråt og lo, vi snakket i ufullstendige setninger og var emosjonelle, men humøret var på topp. På dette tidspunktet er det ingen som har god balanse lenger, kvalmen og svimmelheten har heldigvis forlatt meg, når jeg tar de siste ustøe skrittene mot toppen. Jeg føler meg ikke dårlig lenger, men det er som om jeg kjenner at jeg ikke er helt ved mine fulle fem. Som turens fotograf setter jeg i gang med å knipse en haug av bilder av alle sammen på toppen. Det er en stort øyeblikk for oss alle. Selv var jeg usikker på om jeg ville komme til topps helt til siste sekund.
Ettertanke
Jeg har aldri gått med en drøm om å bestige høye fjell, og Kilimanjaro var aldri på radaren min før muligheten plutselig presenterte seg. Desto mer jeg lærte om fjellet og vandring i høye fjell generelt, jo mer fikk jeg lyst til å dra. Men det jeg opplevde gjennom å gå fra bunnen av fjellet og helt opp til toppen, det er ubeskrivelig. Jeg så det ikke komme i forveien, men det var en enorm mestringsfølelse, og ikke minst en stor opplevelse å kjenne på samarbeidet som oppstod både mellom oss deltakere og det lokale teamet.
Tusen takk for turen! <3