Kjære Grønland! - Del 1 | Turjenter.no

Kjære Grønland! – Del 1

Skrevet av: Turjenter.no
Publisert: 29.01.16

*Dette innlegget er skrevet av Inga Strümke.

Hei kjære Grønland!

Hvordan har du det?

Jo takk, jeg har det fint. Jeg ser ikke sola, det er tomt og fredelig her – kan egentlig ikke klage.

Vet du Grønland, jeg har tenkt på en ting ganske lenge nå. Jeg har sett bilder av deg, hørt folk snakke om deg og tenkt på hvordan du er så lenge nå, at jeg har bestemt meg for å komme på besøk.
Håper det er i orden.
Hilsen Inga

Inga_Grønland1

 

Og tror du det var ensomt å ferdes slik alene
Der skog og tundra sprer seg krevende og vill
Da feiler du min kjære,
for det er blant mennesker at ensomhet blir til.”
Helge Ingstad

Så her kommer det; et forsøk på å forklare hvorfor jeg har lyst til å bruke like mye penger på en tur som vanlige folk hadde brukt på en bil.

Turen, og hva den gjør med meg

Når man er på tur i flere uker i strekk, kommer man inn i en modus hvor man bare gjør. Man sover, smelter snø, drikker, spiser , går på do, navigerer, beveger seg, holder seg varm, lager camp, hviler, – alt blir en jobb og en vane. Det er ikke nok til å kreve konsentrasjon, men kroppen er opptatt, og hjernen er fri. Det er som å konsentrere seg med fin musikk i bakgrunnen – det er som en egen flytsone.

Nå vil jeg ikke gi inntrykk av at det er skyfri himmel og jippie hele veien

På tur – uten dekning eller sivilisasjon – blir det plutselig en oppgave å dekke primærbehovene sine og å fungere optimalt. Alt som går helt av seg selv hjemme må plutselig gjøres riktig og kunnes.

Vente på at middagen blir ferdig, for eksempel
Vente på at middagen blir ferdig, for eksempel

En slik bevissthet rundt alt man gjør fører fort til økt mental tilstedeværelse, og dermed en veldig sterk opplevelse.

Kombinasjonen av dette blir som en rus, i mangel på et bedre ord.

Men må man nødvendigvis til Grønland for å oppleve det?

Mm… Nei. Hardangervidda eller Finnmarksvidda (for å nevne eksempler) kan så klart by på den samme opplevelsen – man har ikke dekning og er helt alene i det ville. Man føler naturen og friheten på kroppen, og bare eksisterer.

så her går vi og eksisterer da
så her går vi og eksisterer da

For meg var den naturlige “oppgraderingen” etter å ha tilbrakt litt tid på Hardangervidda, å dra til Svalbard i to uker – needless to say: det er avhengighetsskapende.

Inga_Grønland_4
Klarferdiggå!

Svalbard var større, mektigere og villere.

Den gode, gamle følelsen av at “jeg overlever fordi jeg er flink” og total frihet ble på et vis sterkere – jeg gikk inn i det som for meg var ukjent terreng, og jeg følte at det hentet det frem noe av det beste i meg. Jeg følte meg sterk.

– og fri! For her er det bare vi.

Og ja, som  med all rus vil man alltid ha mer.
Neste oppgradering blir derfor den røde ruten på kartet under:

Inga_kart_Grønland

— og jeg klarer altså ikke å besvare spørsmålet med noe bedre enn “Jeg har skikkelig, skikkelig lyst til å dra akkurat til Grønland. Selv om det er en hvit pannekake”.

Turen, og hva jeg må gjøre for den

Det store aberet: Som med alt annet i verden er det ikke nok å bare ville. At jeg har blitt bitt av polarbasillen gjør ikke polene noe mer tilgjengelige for meg. Man må være i form, ha kunnskapen som trengs, alt skal betales, og logistikken må på plass.

- og man skal helst finne seg et følge man liker
– og man skal helst finne seg et følge man liker

Jeg brukte to år på å bestemme meg, to år på å spare, har investert i utstyr kontinuerlig, og øvd på vinterturer i ganske mange år. Jeg tror det hadde blitt mildt sagt utfordrende å plutselig skulle kjøpe alt utstyret og komme i form på noen måneder (sett Tjukken og Lillemor? 🙂 )

Skal man ut på langtur om vinteren må man vite hvordan man setter opp telt i motvind, hvordan man bruker (eller misbruker) en primus osv, – og  man må vite mye om seg selv og sin egen kropp: Hva man må gjøre for å unngå å fryse,

... hvor lang tid man trenger om morgenen...
… hvor lang tid man trenger om morgenen…

hvor mye mat man trenger for å fungere,

Inga_Grønland_9
… hvilken grøt man ikke liker 🙁 …

hvilke vondter man får i skuldre/knær/hofte eller på føttene etter mange kilometer – og alt dette er ting man kun lærer av å være på lange turer.

Turen, og hva jeg håper at den blir

Muligens litt overraskende er målet mitt ikke å komme meg velberget fra vest til øst. Etter min mening bør man være ganske sikker på at man klarer den tekniske biten, og at man er i form til å komme seg over. Hvis det skorter på treningen og fysiske forberedelser tror jeg ikke at man kan nyte turen til det fulle, og i verste fall er man ikke skikket til å gjennomføre den.

- ellers blir det flaut, og sånt kan bli dyrt
– og det kan bli farlig. og  flaut, og DYRT. (situasjonen på bildet over ble ikke forårsaket av meg, bare så det er sagt. Men jeg var der, og jeg var gretten i ei uke etterpå.)

Under antakelsen at jeg er godt nok forberedt til turen, er mitt formål å, tja, være på påsketur i en måned.  Å gå hele dagen og nyte det store, hvite, åpne, vakre som jeg skal være så heldig å få gå i.

Jeg skal tenke på hva jeg skal spise i neste pause, om det blir kakao eller kaffe, at jeg har drukket nok vann og hvor godt jeg skal sove. Jeg skal tenke på hvor jeg er og hvilken retning jeg skal gå videre, og bli aldeles eksistensiell med den delen av hjernen som ikke prøver å la være å tenke på dagens gnagsår.

Neste gang: Prøvesmaking, trening, tissing i teltet og fartsgrenser,

Inga_Grønland_11

 
BOSTED: Melhus
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
reCAPTCHA

*Ved innsending samtykker du til personvernerklæringen

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this