Klatre Innerdalstårnet

Skrevet av: Team Ida
Publisert: 08.09.16

På taulengde tre kom det «vanskeligste» punktet på ruta på veg mot Innerdalstårnet. Ei stor blokk som liksom «dytta» ein ut ville ikkje sleppe meg forbi. I tillegg begynte eg å føle meg litt ensom, siden Henri sto langt over meg å sikra. Eg kunne knapt høre han, og igjen såg eg folk på normalruta som smilte og såg glade ut. Det gjorde ikkje eg.

Norgesferie, kor skal vi?!

En fredag i juli startet vår etterlengta Norges ferie etter en vanlig arbeidsdag. Med statoilkoppene fulle var det bare et spørsmål som måtte besvares før vi kunne legge i veg.

Kor skulle vi dra?! Vi visste vi skulle til Vestlandet før eller siden, og etter et kjapt søk på yr bestemte vi oss for at det var Innerdalen og Innerdalstårnet som skulle få besøk først. 

Med statoilkoppene fulle var det bare et spørsmål som måtte besvares før vi kunne legge i veg. Kor skulle vi dra?! Vi visste vi skulle til Vestlandet før eller siden, og etter et kjapt søk på yr bestemte vi oss for at Innerdalen skulle få besøk først. Noko vi ikkje ville angre på.

Etter å ha lest Ida Kathrine sitt innlegg på turjenter.no frista Innerdalen veldig, i tillegg til at vi visste det var mykje bra klatring i området. Linken til Ida Kathrine sitt innlegg om Innerdalen er her. https://turjenter.no/innerdalstarnet-1452-m-o-h/

IMG_2702

Etter en lang dag og uke på jobb vendte vi nesa mot Lillehammer for et kjapt besøk av hyggelige venner. De tipsa oss om å kjøre riksveg 27 til Folldal, så Hjerkinn, Oppdal og til slutt Sunndalsøra og Innerdalen.

Vi fulgte tipsa deira og fekk en fantastisk kjøretur langs Rondane og innom Dovre. Vi kunne selfølgelig ha vært lengre i dette området, men vi ville helst komme oss til Vestlandet så fort som mulig. Fikk en fin teltplass litt forbi Hjerkinn. Selv om klokka ble 0230 før teltet var oppe var vi glade for å endelig være på veg og for å være langt unna Oslo.

Dagen etter gikk turen til Sunndalsøra hvor vi handla inn mat for 3-4 dager i Innerdalen.  Tåka låg ganske tett, så vi såg ikkje så mykje bortsett frå litt vel mykje industri.

Renndølsetra og Giklingdalen

1430 hadde vi pakket de største sekkene vi hadde og fylt de med klatreutstyr, mat, telt, liggeunderlag, ull, dunjakke, primus, soveposer og andre nødvendigheter.

Gikk 4 km til Renndølsetra i motbakke. Håpte på vaffel, men vi var for seine. Fikk en litt svidd men dog veldig god kanelbolle hver. Eg fikk den største påmerkte Henri.

IMG_2727

img_3075

Renndølsetra var helt nydelig plassert ved Innerdalsvatna  og selv om tåka lå så tett at vi såg lite av omgivelsene såg vi hvor grønt og frodig alt var.

Deretter gikk vi videre til Giklingsvatnet(Storevatnet på nytt kart). Fra Renndølssetra til Giklingsvatnet er det ca 3-4 km og 400 høydemeter. Var brutale motbakker med den alt for tunge sekken, men gulrota var å få en fin teltplass og kort veg til Innerdalstårnet for dagen etter.

IMG_2735

Giklingsdalen

Vel oppe med Giklingsvatnet ca kl 1920 rev vi av oss klærne og hoppa rett i vannet. Mistet følelsen i beina i det kalde vannet, men det var deilig etterpå.

IMG_2782

Etter det forfriskende badet fikk vi opp teltet som skulle være hjemmet vårt de neste ukene, Helsport Svea 4. Føles faktisk mer som «hjemme» det teltet enn vår eiga leilighet.

Teltet sto vakkert til på en liten høyde ved Giklingsvatnet, og eg er sikker på at Svea nøt av utsikten like mye som vi gjorde.

IMG_2837

IMG_2841

IMG_2769

Tåka hadde tapt mot sola, og nå kunne vi for første gang se den nydelige utsikta av Innerdalen, tårnet og Skarfjellet. For et område!

Når det kommer til inntrykkene kan jeg si meg helt og holdent enig i Arne Næss Sr sitt sitat:

«Hvis jeg skulle nevne et kjennemerke ved Innerdalen,
 er jeg fristet til å forme 
det slik: 
Maksimum skjønnhet og storslagenhet per
 kubikkmeter. Landskapet veksler ualminnelig fort 
når man beveger seg i terrenget, avstandene er påfallende 
små per underverk».

Mens vi nøt av omgivelsene lagde vi taco til middag og pannekaker som påfølgende dessert. I mens vi fortærte maten hadde Henri høgtlesing fra boka, «Klatrefører for Innerdalen». Han leste om alternative ruter til toppen av Innerdalstårnet og om Innerdalens historie.

Samboeren min, Henri har begynt med kileklatring(naturlige sikringer) i vår og er gira på å ta med seg hans nylærte klatreteknikker ut i ekte fjell. Hele Innerdalen er kjent for dette, i tillegg til at det ligger flere klatrefelt her som en kan trene på.

IMG_2754Ikkje rart sekkane vegde litt i motbakkene. Men definitivt verdt det når en får tacomiddag. 

IMG_2757Når tåka letta fikk vi vårt første syn av Innerdalstårnet. Hvilket skue. 

Eg derimot er berre glad for å være på tur i så fantastiske omgivelser. Eg verte fornøgd om eg enten går eller klatrer til topps, men tenker at det og kan være artig å klatre til topps slik at ein seinare kan ta seg til meir utilgjengelige toppar.

Men uansett om ein går eller klatrer så er det viktigste at turgleden er på plass, og det kan eg garantere at den er i Innerdalen. Etter å ha hørt om beretningene fra 1800 tallet i Innerdalen hopper vi i posen og er spent på turen til toppen av Innerdalstårnet.

Nybegynnere på veg mot vesteggen til Innerdalstårnet

Morgenen etter kunne vi se at det var voldsom trafikk retning Innerdalstårnet. Kanskje ikkje så rart då det var sol og meget behagelige temperaturer. Vi slengte oss med på køa i folkemengden og traska oppover mot Innerdalstårnet.

Vi hadde ikkje bestemt oss for hvilke av klatrerutene vi skulle ta ennå. Henri var gira på ei 4er klatrerute, men eg hadde sett meg ut ei 3+ rute som eg tenkte kunne være fin siden dette var første multipitch turen på fjell.(Multipitch er flere taulengders klatring).

3+ er jo tross alt ingenting inne og ute på sportsklatringsfelt, men eg tenkte at det kunne eg ikkje vite no når vi tross alt var på fjellet og høgda får en heilt annen innverknad på ein.

img_2852

IMG_2856Kan ikkje klage på utsikta. Her følger vi normalruta og er i tårnskaret hvor en starter klatringen på Sydeggen for å nå Innerdalstårnet.

Vi bestemte oss for å først sjekke ut 4er ruta på Vesteggen. Bomma litt på innsteget og fortsatte nesten opp til tårnskaret. Så gikk vi ned igjen. Traverserte langs ei bratt gress renne og klyvde ut på vesteggen og opp til Innsteget til 4er ruta. Det såg mørkt ut. Svarte skyer rundt oss og eg var skeptisk til å ta denne som første multipitch.

Sa eg helst ville klatre Sydeggen, sjølv om eg egentlig hadde vore fornøgd med normalruta.  Vi møttes på halvvegen og endte med å snu og gikk til Sydeggen. Fant innsteget enkelt her og Henri starta å lede opp Sydeggen.

Sydeggen til Innerdalstårnet

img_2947På bildet ser en skaret som heter Tårnskaret. Klatringen starter i skaret og følger hovedsaklig øst- og vestsiden av eggen en ser her. Heile eggen er dessverre ikkje med på bildet. 

Det regnet og tordnet når det var min tur. Men heldigvis var ruta grei, med masse gode tak. På ene siden av eggen ser du rett ned mange hundre meter, og på andre siden ser du normalruta der folk går opp som ingenting.

Kontrastfylt synes eg.  Her sto vi. Et sted midt i mellom komforten på normalruta og mellom frykten på Østsiden av eggen som inviterte til fritt fall. Med tau blir heldigvis denne miksen av blandede følelser overkommelig.

IMG_2862

De første taulengdene gikk fint. Hørte to store steinsprang under klatringene fra et eller annet sted på tårnet. Heldigvis var det berre oss på denne ruta, så då var det lite sjanse for å utløyse stein på neste mann.

Koste oss ordentlig og får mer enn nok tid til å nyte utsikten når man klatrer og står på standplasser. Tok selfies og koste meg som ei eller anna forelska tenåringsjente. Sola kom tilbake og tordenværet backa unna.

IMG_2859

IMG_2882

På taulengde tre kom det «vanskeligste» punktet på ruta. Ei stor blokk som liksom «dytta» ein ut ville ikkje sleppe meg forbi. I tillegg begynte eg å føle meg litt ensom, siden Henri sto langt over meg å sikra. Eg kunne knapt høre han, og igjen såg eg folk på normalruta som smilte og såg glade ut. Det gjorde ikkje eg.

Eg måtte konsentrere meg skikkelig for å ikkje starte å hulke som en eller annen Vestlandsfoss.

Til slutt flytta Henri seg litt nærmere så eg kunne høre han. Då forklarte han kor eg kunne prøve å klatre osv, og konklusjonen er at det er utrolig ka som går med berre litt tips og triks.

IMG_2898Siste taulengde før spasering til toppen. Brede og fine standplasshyller.

IMG_2907

Etter cruxet var det to taulengder igjen. Gikk kjempe fint. Hørte og kjente vinden av et helikopter på siste taulengde. Konkluderte med at det må være redningshelikopteret.

Blei redd igjen, og undret hvilken sport dette egentlig er. Øverst på siste taulengde sto det jammen meg en gjeng med blåklokker kilt inni fjellsprekka. Vakre var de, og tøffe også der de sto å kilte seg fast i fjellet.

Etter siste taulengde var det berre å spasere nokre meter til toppen. Sjele glad for å kunne ta av tau og sele. Endelig kunne man gå på to bein i stedet for å bruke alle fire.

Rushtiden hadde gitt seg når vi kom opp. Berre eit klatrelag til var der så vi som var der fikk nyte en vakker solnedgang i lag.

img_2929Ser toppen!! Endelig av med tauet!

img_2915

img_2944Fantastisk utsikt fra Innerdalstårnet!

IMG_2946

Fjellklatring – kva innebærer det?

Eg må nevne at eg har reflektert mykje rundt fjellklatringa. Eg synes det både er fryktinngivane, men og utrolig vakkert og noko eventyrlystent over det.

Ja, det tar ein del lengre tid. Spesielt for oss som er nokså ferske. Ein må «lese» ruta sjølv ut i frå det som står i føreren, noko som alltid ikkje er like enkelt. Men nettopp dette gjer det spennende og kanskje mestringsfølelelsen blir enda større.

På desse klatrerutene på fjellet er det ingen som har tegna røde «T-er» i fjellet, og det er ingen oppgått sti. Du er overlatt til deg sjølv for å finne den rette og trygge vegen. Når en mestrer dette er det en utrolig følelse.

På den andre sida  om noko skulle gå gale, steinsprang eller at det oppstår andre skader så er det ikkje noko enkel sak. Det er dette som er klatringens bakside, synes eg vel og merke. Men dess meir av dette som kjem på plass dess større vert mestringsfølelsen.

Ruta vi tok var enkel klatringsmessig, i tillegg var det kjekt å kunne gå normalruta ned. Må sies at det blei lite bilder av sjølve klatringa då ein av oss alltid er opptatt med sikringsarbeid, i tillegg til at ein ikkje alltid ser den som klatrer.

Det tar på å være fleire timer i eksponert terreng og du blir kanskje mest sliten mentalt. Innerdalstårnet som første multipitch, eller multibitch som det til tider var, var ei veldig fin rute kor vi lærte mykje underveis. Og viktigst av alt, vi gjorde det på ein sikker måte. Og der må på ein måte lista ligge på slike turer.

img_2951Fantastisk lys på veg ned normalruta fra Innerdalstårnet. Vi valgte å ha på hjelm her også, då det ligg ein del løs stein enkelte steder. 

Turen tok 12t for oss før vi var nede i teltet igjen. Men då gjekk vi via å sjekka Vesteggen, for så opp til Sydeggen og hadde gode pauser underveis.

Returen ned normalruta tok ca halvannen til to timer før vi var ved teltplassen igjen. Med andre ord kan totaltiden på klatreprosjektet gjøres en del raskere.

Dagen derpå

Dagen etter den fantastiske turen våknet vi med tungt hode. Innerdalstårnet hadde gitt oss en mini hangover. Sikkert drukket lite og vært over gjennomsnittlig konsentrert dagen før. Ut på do i bukse og sportsbh. Ser fire mennesker som går mot meg og teltet. Varsler Henri.

En av personene med rødlig hår går vinkende mot oss. Ka pokkern, ka er ditta for ein type. Men visst var det kjentfolk. Johannes frå Helsport og nokre kompiser av han er det som kjem på besøk. Klemmer blir utdelt og eg føler meg flau over å ikke ha tatt morgenturen på tårnet som de har. Shit au!

Eg prøver å skjule at vi ikkje har dusjet på et par dager. Men til tross for at vi luktet lite fresht ble det et hyggelig møte.  God frokost igjen, eggerøre er den nye turmaten. Været gis karakter 3-. stabilt grått, og minuset på grunn av vinden.

img_2980

Eg bestemmer meg for å prøve fiskelykken i vannet med nokre spinnere. Får napp en gang, ellers ingenting. Fisket en time mens Finnen ligger til pynt langs vannet å leser. Sikker på han leser og drømmer om nye topper allerede.

Johannes varslet om at morgendagen skulle bli skikkelig våt. Vi bestemte oss for å pakke ned teltet og returnere til bilen. Heldigvis var ingen av oss gira på våt klatring.

Sekkene var nesten like tunge som ved ankomst. 8 km ventet på oss. Nedoverbakke. Lykke trodde vi. Verdens tyngste nedoverbakke med potetsekkene som forsøker å få oss til å ramle ble det til. Ingen ramler.

 

img_3003Retur med utsikt til Skarfjellet i bakgrunnen. 

img_3017

Frodig hele veien, mange fine vannhull helt fra parkeringsplassen til Giklingsvannet. 

img_3039

Returen gikk greit. Innerdalen er et fantastisk skue. Hit kommer vi tilbake. Tre timer etter start ved Giklingsdalsvatnet er vi ved bilen. Bade eller kjøre videre til neste destinasjon, Romsdalen? Det blei kjøre til Romsadalen.

Til tross for den beslutningen låg vi plutselig begge to i elva som renner ved siden av bilveien like før parkeringen til Innerdalen. Isbad igjen. Melkesyra synes det var så kaldt at ho forsvant.

Etter et bad blei det like så greit middag ved elva. Anse det som krangel forebyggende arbeid. Vi fungerer dårlig på tom mage begge to.

Betasuppa var nydelig. etter mat pakka vi sigøynerleiren og kjørte i veg. Via Sunndalen igjen for å konstantere, at ja det er litt vel mykje industri her.

Litt triste for å forlate Innerdalen etter to netter der, kunne blitt der lengre. På den andre siden er det aldri langt mellom de fine plassene når man er på Norgesferie.

 

 

 

 

 

Blogglisten hits
 
ALDER: 27 & 25
BOSTED: Florø & Sveio
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this