Korona-ekspedisjon | Turjenter.no

Korona-ekspedisjon

Skrevet av: Sigvor Mala
Publisert: 11.02.21

Fem arktiske naturguider, fem pulker, to uker og endeløs villmark. Våren 2020 ble en annerledes vår, og som guide på Svalbard ble tilværelsen brått litt annerledes når verden ble stengt ned og meldingen om permittering kom. Heldigvis var jeg omringet av fantastisk natur og turglade mennesker, og sammen med gode kollegaer planlagte jeg en to ukers skitur.

Vi gikk nøye gjennom utstyrslister, planlagte menyer, gikk gjennom sikkerhetsutstyr og ruteplanlegging. Øvde på breredning og utførte risikovurderinger av faremomenter ved turen. Etter mye forarbeid var vi klare for tur – fulle av forventninger! 

Foto: Kristin Eriksson

 

Sted: Spitsbergen

Rute: Borebreen – St. Johnsfjorden – Tre Kroner – Isfjorden

Lengde: ca. 200 km 

Tid: 12 dager 

Turfølge: Mari Thorsen, Marie Brekkhus, Kristin Eriksson og Signe Dahlberg 

 

Fem arktiske naturguider, fem pulker, to uker og endeløs villmark. Våren i år ble en annerledes vår, og som guide på Svalbard ble tilværelsen brått litt annerledes når verden ble stengt ned og meldingen om permittering kom. Heldigvis var jeg omringet av fantastisk natur og turglade mennesker, og sammen med gode kollegaer planlagte jeg en to ukers skitur. Vi gikk nøye gjennom utstyrslister, planlagte menyer, gikk gjennom sikkerhetsutstyr og ruteplanlegging. Øvde på breredning og utførte risikovurderinger av faremomenter ved turen. Etter mye forarbeid var vi klare for tur – fulle av forventninger! 

Foto: Kristin Eriksson

 

Dag 1. Borebukta 

Vi ble fraktet med båt fra Longyearbyen over Isfjorden, en av Svalbard´s lengste fjorder. På andre siden ble vi satt av på iskanten med ski, pulker, rifler og forventinger om to minnerike uker på tur sammen. Tenk å få lov til å reise på tur sammen i midnattssola som stråler over oss hele døgnet, fem kvinnelige guider som elsker Svalbard. Vi vinket farvel til båten og begynte turen innover sjøisen mot turens første bre, Borebreen. På denne turen skal vi nemlig gå på sjøis og isbreer, vi skal så vidt innom fast fjell i løp av to uker. 

Foto: Sigvor D. Mala 

Den første dagen brukte vi på komme oss inn til brefronten, og opp på breen. Sola skinte, vi kunne se ringsel som lå på sjøisen, isbjørnspor og fjellrev. 

Foto: Sigvor D. Mala 

Brefronten vokser foran oss etter hvert som vi kommer nærmere, man kan virkelig se hvor store sprekkeområder som ligger foran oss. Vi passerer trygt rundt sprekkene og slår opp første camp i morenen på siden av breen. Det er en fantastisk utsikt, første middag kan til og med nytes ute i sola! 

Foto: Sigvor D. Mala 

 

Foto: Sigvor D. Mala. Middag i midnattsol, fordelen med skitur i mai!

 

Dag 2 – Borebreen

Jeg kikker ut av teltet neste morgen, solen skinner og det glitrer i den nye snøen som har falt på bakken. Vi beveger oss oppover Borebreen, det er fantastisk vær og vi kunne ikke drømt om å ha det bedre. Det å kjenne skiene gli lett gjennom den kalde, lette snøen er fantastisk – det går lett oppover bakkene på breen.

Foto: Sigvor D. Mala

 

Det å være uten  kontakt med omverden på en slik tur er noe jeg ser på som en luksus, og som en gode av null dekning i området blir også pandemien som preger resten av verden glemt bort. Slik at vi kan leve i øyeblikket i noen uker, nyte stillheten og bekymringsløsheten. Vi er omringet av slake breer og spisse fjell på alle kanter, en natur som byr på fantastiske opplevelser. Oppe på Borebreen slår vi opp vår andre camp og nyter middagen i solveggen, mens vi studerer kartet for turen videre og drikker en kopp med varm kaffe. 

 

 Foto: Sigvor D. Mala.  Mari leser seg opp på morgondagens rute. 

 

Dag 3 – Vegardpasset og St. Johnsfjorden 

Tredje dagen suser vi ned bakkene mot St. Johnsfjorden fra Vegardpasset, og med unntak av noen knall og fall på veien oppfører pulkene seg overraskende bra nedover bakkene i ulent terreng. 

Foto: Sigvor D. Mala 

 

Nede ved St. Johnsfjorden møtes vi av et fantastisk skue utover Osbournebreen som er i mye bevegelse for tiden med kalving. Vi kikker litt på hverandre og lurer på om vi klarer å komme oss forbi dette området, for det ser svært utfordrende ut der sprekke-områdene ligger foran oss. 

Foto: Kristin Eriksson

 

Etter å ha sett litt på kartet bestemmer vi oss for å prøve å passere på høyresiden av breen. Vi tar frem breutstyret og binder oss inn i taulag. Sammen som et team navigerer vi oss gjennom sprekke-områdene frem til et mindre utsatt område der vi bestemmer oss for å danne camp.

Foto: Sigvor D. Mala

Før vi setter camp på en isbre søker vi som alltid gjennom området etter sprekker med søkestengene, og kan da konkludere med at dette er en trygg plass å tilbringe natten. Etter en lang dag med over 12 timer på tur er alle jentene glade for å komme seg inn i teltet, få varm mat og krype ned i soveposene. 

 

Dag 4 –  Osbournebreen

Neste dag kommer vi oss oppover breene, vi passerer store sprekkeområder på både Austre og Vestre Osbournebreen. Sammen jobber vi med navigeringen for å unngå de verste sprekkene og kunne passere de utsatte plassene på en trygg måte. Det er en utfordrende dag der vi får god bruk for kunnskapen vi har om snødekt bre, samtidig som det er veldig lærerikt og en dag full av mestringfor oss alle.

Foto:Mari Thorsen

Etter en utfordrende dag får vi en nydelig kveld oppe på breen; med varm middag, boklesning og soling. Vi kan til og med lufte tærne mens vi smelter vann! 

Foto: Sigvor D. Mala 

 

Dag 5 – Sidevegen og Kongsvegen 

Videre går vi inn Sidevegen og kan etter hvert nyte den fantastiske utsikten ned mot Kongsfjorden og Ny Ålesund. Vi gleder oss over å kunne delvis skli nedover Kongsvegen mot Kongsfjorden, det å kjenne at det går lett nedover bakkene er rene lykkerusen. Men det blir en lang dag, med rundt 30 km med ski på beina kjenner en det på kroppen. Det er krevende, og gir en enorm mestringsfølelse på samme tid. 

 

Foto: Mari Thorsen

 

Vi støtter hverandre som gruppe, og de som har overskudd bruker det til å hjelpe til med fellesoppgaver som å sette opp snublebluss. Dette er noe vi gjør hver dag når vi kommer til camp for å sikre oss mot isbjørnbesøk. Vi trekker snubleblusset rundt campen som et slags sikkerhetsnett slik at dersom isbjørnen kommer går det av skudd som kan skremme den bort. Da våkner vi samtidig opp, og kan springe ut av teltet for å skremme den bort med signalpistolen. I teltet ligger også riflene alltid klare, men disse vil vi helst unngå å bruke. 

Foto: Sigvor D. Mala 

 

Denne natten ligger vi litt ekstra på vakt fordi vi er forholdsvis nærme sjøisen i Kongsfjorden og derfor er ekstra utsatt for isbjørnangrep. Riktig nok så går snubleblusset av denne natten som vi fryktet. Vi springer ut av teltet; ser rundt oss og sjekker snøen etter spor, men ingen isbjørn eller spor å se. Noen timer senere hører vi “pang, pang, pang” for andre gang, og springer ut av teltet igjen – men ingenting. Tredje gangen dette skjer skjønner vi ingenting, vi begynner nesten å lure på om det spøker på denne plassen. Men konklusjonen blir at det må ha vært for mye vind og for dårlig snødekke til å feste snubleblusset ordentlig. Selv om det var slitsomt at snubleblusset gikk av tre ganger i løp av en natt, så var vi alle mest glade for at det faktisk ikke var en isbjørn som prøvde å komme seg inn i campen vår. 

 

Foto: Sigvor D. Mala 

 

Dag 6-7 – Dronningpasset

Videre begynner vi på motbakkene oppover mot Dronningpasset. Det er seigt å gå slakt oppover hele dagen med pulkene på rundt 60 kg bak oss, men jentene er med godt mot og vi motiverer hverandre når vi trenger det. I løp av noen uker på tur vil alle komme til å ha gode og dårlige dager, og vi prøver som gruppe å hjelpe hverandre til å ha det best mulig på tur sammen. Det er utrolig hvor mye lettere pulken kan føles om noen tar riflen for deg en dag, eller noen liter bensin. 

Foto: Sigvor D. Mala 

 

Men etter et par dagers vandring åpner utsikten mot de Tre Kroner seg for oss. Dette er et kjent landemerke på Spitsbergen som man kan se godt flere steder på øya, de tre kronene Dana, Nora og Svea er karakteristiske med sine krone-formasjoner på toppene. Det er fantastisk å se hvordan geologien har endrer seg etter hvert som vi har beveget oss over breene og nordover på øya. Vi smiler alle sammen fra øre til øre!

Foto: Sigvor D.Mala

 

Men vinden står kraftig i mot oss fra nord-øst når vi kommer mot de Tre kronene, og meldingene fra kontaktpersonen vår i Longyearbyen sier at vinden skal øke ytterligere utover ettermiddagen og natta. Vi velger derfor å legge oss i  camp bak Palasskrona for å beskytte oss noe mot vinden. Camp-valget gir overraskende god virkning og vi kan alle sove godt gjennom natta uten at verken snubleblusset går av eller at teltet må fikses på i vinden.  

 

Foto: Sigvor D. Mala 

 

Dag 8 – Vegvokteren 

Det er utrolig å våkne til nok en strålende dag etter en vindfull natt, vi føler oss heldige som har fått lov å ha så bra vær over lang tid. Vi nyter tiden ute i solen hver dag, og selv om det er rundt ti kuldegrader kan vi kjenne at sola varmer i ansiktet når vi nyter lunsj nr. 8 på turen. 

Foto: Sigvor D. Mala

Nå begynner vi å nærme oss turens høyeste punkt, Vegvokteren – her har vi fantastisk utsikt der vi kan se til Longyearbyen og Ny Ålesund på samme tid. Telenor har en av sine nordligste stasjoner her, og vi får til og med litt dekning til å sende en hilsen til familie og venner. 

 

Foto: Sigvor D. Mala 

 

Vi nyter utsikten før vi begynner turen tilbake nedover breene mot Isfjorden. 

 

Foto: Sigvor D. Mala 

 

Dag 9 – Vasskilrabbane og Osbournebreen

Turen går videre inn i passet ved Vasskilrabbane, vi nyter nok en solskinnsdag og med mange nedoverbakker går det som en drøm nedover breene. Men silkeføret som vi hadde på begynnelsen av turen er borte, og utforbakkene byr også på noen utfordringer når vinden har hardpakket snøen i ulike formasjoner. Til tider velter pulkene og skiene går i kryss, men det er ingenting som ikke kan ordnes med litt melkesjokolade på pulken ved neste snacks-pause. 

 

Foto: Sigvor D. Mala 

 

 

Dag 10 – Vintervegen

I dag passerer vi spennende sprekkeområder på Osbournebreen som gjør at vi får brukt isbre-kunnskapen vår, noe vi alle er fornøyde med. Navigering gjennom blåis og sprekker er et eventyr i seg selv! 

Foto: Sigvor D. Mala

Etter lunsj begynner vi på noen bratte bakker oppover Vintervegen, sammen bestemmer vi oss for å gå opp alle de 500 høydemeterne til Geitepasset i dag. Vi har gått mange dager nå, og vet at det å starte i en bratt motbakke dagen etter vil være psykisk tungt. 

Foto: Sigvor D. Mala

Vel fremme i camp kjenner vi alle på kroppen at vi har gjort unna en kraftanstrengelse opp bakkene med pulken bak oss. Men det føles godt når vi får servert en fantastisk middag av Kristin som har hatt hovedansvar for maten, til og med revet parmesan på toppen! 

 

Dag 11 – Geitepasset og Borebreen

Vi våkner opp til en fin, men mer skyet dag og merker at vinden har økt på litt i løp av natta. Etter hvert som vi går nedover breen får vi inn melding på satellittelefon om at det kommer inn storm i morgen ettermiddag med vind opp i 20 m/s. Det vil si at stormen vil treffe oss noen dager før retur om vi holder oss til den planlagte ruten, og retur vil ikke bli mulig før om en seks-syv døgn. Sammen bestemmer vi oss for å dra hjem et par dager tidligere og planlegger derfor en ny rute med lange dager for å komme oss fortest mulig ned til fjorden og iskanten for å bli hentet med båt. Stormene på Svalbard kan være både langvarige og ekstreme, noe vi alle i gruppa har erfaring med. Det er vemodig å dra hjem før planen og gå glipp av turen ned til Trygghamna, men vi ønsker samtidig alle sammen å komme hjem fremfor å ligge værfaste siste dagene. 

Foto: Sigvor D. Mala

Vi bruker resten av dagen på å gå effektivt mot sjøisen og kommer oss nedover Borebreen, slår leir i morenen og gjør oss klar til en kort natt. Det er tydelig at det har blåst godt siste dagene her nede ved Isfjorden, for det hvite landskapet rundt oss er brunt av sand som er blåst ned fra fjellene. 

 

Foto: Sigvor D. Mala 

 

Dag 12 – Isfjorden og iskanten

Siste morgenen står vi opp 04.00 og går mot iskanten for å gå de siste 15 km. Båten som skal hente oss kommer klokka 10.00 for at vi alle skal komme oss tilbake over fjorden før stormen slår inn. 

Foto: Sigvor D. Mala 

 

Sammen motiverer vi hverandre og kommer oss frem til iskanten i tide, der møtes vi av en god kollega som har kommet for å hente oss. Vi er alle utrolig glade for å se han, og gleder oss nå til et siste eventyr for denne gang – nemlig en båttur i åpen polarcirkel-båt! Med store bølger, sjøsprøyt som blir til is i minusgradene og Lundefuglene flygende rundt oss er dette en fantastisk avslutning på turen. 

Foto: Sigvor D. Mala

Takk for turen! 

 

 
ALDER: 27
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
reCAPTCHA

*Ved innsending samtykker du til personvernerklæringen

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this