Langtur i Setesdal-Austhei 3/4

Skrevet av: Maria Stray Homme
Publisert: 11.06.18

Gjennom fire innlegg vil jeg dele opplevelser fra min første langtur: en månedslang vandring i Setesdal-Austhei sommeren 2016.  Jeg drømte om å gjøre  en langtur en god stund før jeg faktisk gjorde det. Jeg var redd for å være alene, redd for å gjøre feil. Dette er del tre av fire.

 

Møtet med Torsdalen

Møtet med Torsdalen blir spesielt for meg. Her ble min oldemor født. I hennes tid var denne heia langt mindre tilgjengelig enn den er i dag. Folk fra Setesdal og Fyresdal møttes i dalen til spill og folkedans i min bestefars ungdom.

Jeg tenker på bestefaren min, som gikk bort like før turen, gråter og savner ham.  Det går mange tanker gjennom hodet. Jeg savner bestefar og undres om han har funnet hvile i dalen sin igjen. Jeg føler at han er her med meg, at han smiler til meg. Endelig er jeg i Torsdalen som han snakket så varmt om de siste årene før han gikk bort. Han var dårlig til beins og kunne ikke lenger vandre i heia. Nå er vi her sammen , vi to, men bare mine fotspor gir avtrykk.

 

Langtur i Seteadal-Austhei. Torsdalen

Hver dag inneholder en rekke øyeblikk som bare jeg får oppleve. Det er deilig. Naturen er som den er og det som skjer, det skjer.

 

Videre går dagene inn i hverandre. Været er fint. Jeg kommer inn i en rytme,  spiser når jeg er sulten, sover når jeg er trøtt og står opp når jeg er uthvilt. Roen har senket seg i kroppen min. Jeg kjenner at jeg er tilstede. Jeg ser fjelltopper med snø i det fjerne. Her ute er jeg bare meg slev, (selv om det høres fryktelig klisjéaktig ut). Jeg kan synge så høyt jeg vil eller snakke med meg selv. Jeg kjenner sola varme kroppen. Hver dag inneholder en rekke øyeblikk som bare jeg får oppleve. Det er deilig. Naturen er som den er og det som skjer, det skjer. Jeg nyter hvert sekund!

 

Den lengste dagen

Tilbakeblikk: jeg smiler ved tanken på den aller lengste dagen på langturen. Antageligvis er det også en av de lengste dagene i mitt liv. Det er gjennom slike erfaringer man lærer seg selv å kjenne – når det butter i mot.

Om morgenen er det grått, og regn i luften. Jeg kommer ikke særlig langt før himmelen åpner seg og regnet strømmer ned, men jeg er foreløpig ved godt mot. Det er deilig å gå og det er spennende å se hva som kommer rundt neste sving eller bak neste topp.

Jeg starter på stigningen opp langs Brattrapnuten. Selve navnet på denne finner jeg noe demotiverende, men jeg går på. Mens jeg går trekker regnet sakte men sikkert inn i alt av klær og utstyr. Jeg er godt kledd med GoreTex og regnbukse, men det nytter ikke å holde regnet ute. Likevel er jeg fremdeles ved godt mot. Når jeg har lagt bak meg dagens planlagte antall kilometer bestemmer jeg meg for at jeg skal gå morgendagens etappe også. Alt er vått og i enden av morgendagens etappe venter en turistforeningshytte. Tanken på en varm hytte er fristende.

 

Sliten vandrer på langtur

 

Jeg går og går – og går og går. Og blir fryktelig sliten. Alle ledd i kroppen verker. Mobilen, som har ligget avslått i sekklokket det meste av turen, har ingen dekning. Jeg pleier å sende en «jeg har det fint»- melding hjem når jeg får det. Men nå har jeg ingen dekning, jeg har ikke hatt noe særlig dekning de siste ukene. Det har ikke plaget meg – før nå! I dag stresser det meg.

Jeg er sliten, kald og våt, og føler meg plutselig veldig liten. Ingen kan høre meg hvis jeg roper. Heller ingen vet akkurat hvor jeg er hvis jeg brekker foten. Jeg er redd for å ikke nå frem. Alt verker og er vått og grått. Mekanisk beveger jeg meg fremover, fordi jeg vet at jeg må. Det går ikke an å stoppe her. Det er ulendt og steinete, ingen steder å sette opp telt.

Tåke, Setesdal-Austhei, langtur, 2016, Maria Stray Homme

 

Tilbakeblikk

Når jeg ser tilbake på denne dagen, kan jeg si til meg selv: det var ikke farlig. Det er bare sunt å kjenne på disse følelsene. Det er en god erfaring å ha med seg. Jeg hadde telt, sovepose og fjellduk i sekken, i tillegg til tørt tøy i en vanntett pakkpose. Problemet er ofte det at i en situasjon hvor man er presset og utslitt, kan det være vanskelig å skille mellom rasjonell og irrasjonell frykt. En viktig ting lærte jeg denne dagen: du er ikke helt utslitt når du tror at du er det. Du har alltid mer å gå på, selv om det er vondt, virker håpløst og skremmende. 

 

Fortsettelse følger i neste innlegg.

Artikkelen ble publisert i AOTs årlige utgivelse 2017.

Blogglisten hits
 
Dette innlegget handlet om:
ALDER: 24
BOSTED: Kristiansand
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold16.04.18
Maria Stray Homme08.12.17
ANNONSE
Julie Korneliussen16.11.17
ANNONSE
Julie Korneliussen18.07.17
ANNONSE
Maria Stray Homme10.04.18
Maria Stray Homme03.08.18
Maria Philippa Rossi07.08.18
Maria Philippa Rossi12.10.18
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold11.02.18
Maria Stray Homme16.10.17
Maria Stray Homme16.02.18
Julie Korneliussen22.08.17
Kari Schibevaag21.08.18
Une Cecilie Oksvold21.02.18
Maria Stray Homme20.04.18
ANNONSE
Gunhild og Helene02.11.17
ANNONSE
Kari Schibevaag02.08.18
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
Maria Philippa Rossi22.08.18
ANNONSE
Maria Stray Homme16.08.17
Une Cecilie Oksvold01.03.18
Gunhild og Helene20.04.18
ANNONSE
Gunhild og Helene26.10.17
ANNONSE
Maria Stray Homme14.05.18
ANNONSE
Gunhild og Helene06.09.17
Gunhild og Helene18.10.18
Julie Korneliussen10.04.17
Maria Stray Homme21.05.18
Maria Stray Homme05.07.17
ANNONSE
ANNONSE
Maria Stray Homme06.06.18
Julie Korneliussen14.12.15
Iselin Næss09.02.16
Julie Korneliussen04.08.16
ANNONSE
Maria Stray Homme22.07.17
Une Cecilie Oksvold11.01.18
Moa (Monica) Hundseid29.07.18
ANNONSE
Maria Stray Homme02.09.17
ANNONSE
Gunhild og Helene10.11.17
Julie Korneliussen10.10.15
Ida Kathrine Knudtzon Eriksen21.06.18
Maria Stray Homme09.05.18
ANNONSE
Julie Korneliussen13.10.16
Gunhild og Helene11.10.18
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold06.02.18
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this