For omtrent ett og et halvt år siden, ble friluftslivet en stor del av mitt liv. Jeg hadde reist en del rundt i verden, men hadde nesten ikke sett noe av mitt eget land, og ble mer nysgjerrig på den flotte naturen Norge har å by på. Jeg hadde ikke sett Nordlyset, jeg hadde ikke vært lenger Nord enn Geiranger, og jeg hadde rett og slett vært dårlig på å bruke den norske naturen og allemansretten som var så og si rett utenfor døra mi. Så våren 2017 kjøpte jeg meg telt, sovepose og liggeunderlag for bursdagspengene mine, og dro ut på tur i Nordmarka. Alene.

Jeg ante ikke hva jeg drev med da jeg kjøpte turutstyret. Jeg visste ikke om friluftslivet ville være noe for meg. Jeg var mørkredd, visste så vidt hvordan jeg tente et bål, og hadde aldri satt opp telt alene før.

De første nettene alene i telt, ble mørket den største utfordringen. Det var det jeg hadde gruet meg til. Ikke det at mørket er så skummelt i seg selv, men hvordan hjernen klarer å finne på at øksemordere og rovdyr drev å lusket rundt teltduken. Og da jeg endelig turte å ta meg en tur ut fra teltet for å pusse tenner, var det selfølgelig ingen av delene der, men en stjerneklar himmel, med et svakt rosa lys i horisonten.

På omtrent samme tidspunkt som jeg oppdaget friluftslivet, ble jeg utbrent, sykmeldt og måtte finne meg en ny jobb. Og midt oppe i dette ble friluftslivet min medisin og redningen fra å grave meg enda lengre ned enn hva jeg var. Å komme ut i naturen, om det så var en dagstur i hengekøya ved Sognsvann, eller en to ukers haiketur til Lofoten, ble dette friminuttet mitt fra vonde tanker og halvskrevne jobbsøknader.

Naturen er fortsatt min viktigste dose medisin og fristed. Til tross for høy puls og lite søvn de første nettene, vendte jeg likevel tilbake til dette. Og det er jeg evig takknemlig for at jeg turte. Mørket er ikke lenger min fiende på tur. Øksemordrerne og rovdyra har forlengst forsvunnet. Jeg sover nå ti ganger bedre ute i naturen, enn hva jeg gjør i min egen seng.

For når man sitter og ser ut over et blikkstille vann, mens fisken lager ringer i vannflaten, og sola speiler seg i vannet på vei ned til den andre siden av kloden. Naturens bakgrunnsmusikk med fossen i det fjerne, bålet som knitrer, mens stjernene glitrer og fuglene kvitrer. Da er det ganske fint å bare være meg. Alene, her. I ett med naturen.

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this