Mount Everest 2015 – Etterord, livet i gave! (4:4)

Skrevet av: Guri Anne Hansen
Publisert: 04.02.16

Dette etterordet ble skrevet 2,5 uke etter hjemkomst fra Nepal og er fremdeles like aktuelt. Oppdateringer er skrevet i kursiv.

Å sette seg på flyet den 5. mai for å reise hjem var utrolig godt, men samtidig veldig vemodig. Jeg hadde tross alt mange kjente som fremdeles stod midt oppi katastrofen. Samtidig innså jeg at Nepal overhode ikke hadde noe apparat for å organisere en person som hadde lyst å hjelpe. Da var det faktisk bedre å reise hjem og bidra på den måten som kanskje vi nordmenn er best på, nemlig å samle inn og gi penger!

Å komme hjem var fantastisk herlig. Jeg ble møtt av familie, venner og Ariel som var så glad at hun knapt visste hvor hun skulle gjøre av seg. Allerede samme kveld fikk jeg høre at Nordveggen i Rauma hadde tatt initiativ til pengeinnsamling med målsetning om å samle inn 200.000 kr. Dagen etter var jeg på tur med Solrun Sylte, Norsk Fjellfestival, og sammen ble vi enige om at jeg skulle holde foredrag om det som skjedde i Nepal. Jeg var i gang! Samme dag var vi på toppen av Skarven i Skorgedalen. Jeg hosta så mye og var så dårlig form at jeg i alle fall brukte dobbelt så lang tid som normalt. Fysisk hadde jeg overhode ikke godt av turen, men mentalt var det et påfyll som jeg sårt trengte. At Ariel strålte av glede med å være på tur med matmor igjen var også bare herlig.

guriannehansen_,MountEverest_turjenter  (7)

Toppen av Skarven – dagen etter hjemkomst.

Den første uka etter hjemkomst ble mye tøffere enn jeg hadde trodd. Helsa var fremdeles langt fra god og hostinga holdt meg mye våken på natta. Jeg hadde behov for ufattelig mye søvn og hadde ikke noe problem med å sove over 11 timer pr natt! Tiltakslysta var på bunn og absolutt alt var et ork. Dette er overhode ikke vanlig for frk Hansen som er vant med dager som går i 140 samt drar på lange fjellturer. Nå måtte jeg bare ta en dag av gangen. Bagasje ble stående uåpnet og ble faktisk først tatt hånd om 2,5 uke etter hjemkomst. Det verste var at jeg manglet gleden ved å være på tur. Jeg så overhode ingen mening i å dra ut og nyte vakker Romsdalsnatur. Hadde det ikke vært for Ariel og venner så hadde nok sofaen fått større sliteskader enn den ellers fikk. Kanskje den mentale påkjenningen ble større enn hva jeg hadde trodd? Jeg vet ikke, men vil tippe at det er en kombinasjon av både sykdom, høyde og alle opplevelsene. Man er jo tross alt bare et menneske.

Jeg får mange spørsmål om hvordan det går med meg, og ja, det går helt fint. Det har vært fantastisk terapi og være sammen med familie, venner, bli invitert på middag og bli lufta på tur av gode venner. Er både rørt og takknemlig over all omtanke. Helt fantastisk! Så må jeg ikke glemme Ariel. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten henne uansett tid på døgnet. Hun har dratt meg ut på dagtid og under de verste hostekulene om natta har hun sittet ved min side med labben på hånden min og kjærlig passa på meg inntil jeg slutta å hoste. Dette har hun gjort natt etter natt. Man kan jo ikke bli noe annet en glad i en slik hund.

Tross helsa så har jeg etter hvert fått mange flotte turer. (Har nok sikkert hatt god hjelp av en ekstra dose røde blodlegemer) Turgleden har etter hvert begynt å komme tilbake så det går heldigvis rette veien. Man kan jo ikke bo i Romsdal og sitte inne å se på fjella – UHØRT !!!

guriannehansen_,MountEverest_turjenter  (21)

Romsdalen på sitt beste. På vei til Døntind. Foto: Håvard Johansen

Tirsdag 19. mai holdt jeg foredrag om Nepals største naturkatastrofe på 80 år. Jeg var veldig usikker på hvordan jeg skulle sette sammen dette foredraget og brukte masse tid på både tenke og lage det. Det er ikke enkelt å fortelle om alle tragediene man opplevde, men samtidig hadde jeg et viktig budskap å formidle på vegne av befolkningen i Nepal. Derfor var jeg så utrolig glad og rørt over alle som kom og den varme applausen etterpå. Jeg holdt på å knekke sammen en gang, men det holdt akkurat. Stemmen holdt også.

(Nå 7 mnd etter har jeg holdt mange foredrag og fått samlet inn over 60.000 kr til Nepal. Tusen takk til alle som har bidratt. Det varmer veldig både givergleden og omtanken)

I dag er det fire uker siden den store katastrofen. Media skriver ingenting om Nepal lengre. Slik er media i dag, dessverre. Vi glemmer fort. For min egen del så jeg daglig kontakt med flere sherpaer som kan fortelle om mange husløse, landsbyer som ennå ikke har fått hjelp etc. Det snakkes om at Nepal trenger ca 5 milliarder for å bygge opp landet sitt. Det er MYE penger for et land som har minimalt fra før. Det beste vi kan gjøre er å ikke glemme Nepal og fortsette gi penger. Hver krone hjelper! Når en månedslønn er på ca 650 kr så skjønner dere hvorfor.

Syv måneder etter katastrofen trenger fremdeles Nepal vår hjelp. Blokkerte grenser har ført til alvorlig mangel på mat og vaksiner og har gjort at millioner av barn i det jordskjelvrammede Nepal står i fare for å bli syke eller dø i vinter, ifølge UNICEF. I tillegg sliter de med å få viktige forsyninger som gass og medisiner fra nabolandet India pga blokaden. Nepals regjering anklager nabolaget India, som har kritisert den nye grunnloven, for å ha satt i gang en uoffisiell blokade. Regjeringen i New Delhi har benektet anklagen. UNICEF påpeker at situasjonen i Nepal blir verre for hver dag, og vil svekkes ytterligere i vintermånedene siden ca 200.000 familier fremdeles bor i telt, mange av dem i høyden. Lastebiler med forsyninger har vært strandet på grensen i det sørlige Nepal, hvor demonstranter har blokkert en bru i over to måneder. Det har også vært problemer ved andre grenseoverganger. Det er ingen tid å miste siden situasjonen blir verre for hver dag som går!

Link til en videosnutt som viser katastrofen i Nepal. De trenger fremdeles vår hjelp!

https://www.youtube.com/watch?v=9dDZaMP5Q-c

Tilslutt, jeg nådde ikke min drøm om å stå på toppen av Mount Everest. I tillegg har jeg brukt mye penger, tid og krefter på forberedelser. Mange lurer på om jeg er skuffet? Vel, må innrømme at jeg knapt har ofret det spørsmålet en tanke. Jeg var så glad over å komme hjem til familie, venner og Ariel. Det var mange andre som ikke fikk oppleve den gleden. Og om jeg kommer til å reise tilbake? Vel, jeg har sett så alvorlig krefter i sving på nært hold og har nok opplevelsen ennå litt for nære. I tillegg lovte jeg mine foreldre før jeg dro at jeg skulle komme hel hjem igjen. Jeg vet ikke om jeg klarer å gi det løftet en gang til.

guriannehansen_,MountEverest_turjenter  (12)

Et fantastisk Everest Team – heldigvis gikk det bra med alle samt familiene til sherpaene.

Så nyt livet folkens og ikke glem Nepal. De trenger fremdeles vår hjelp!

guriannehansen_,MountEverest_turjenter  (17)

Turhilsen fra Guri

 

Blogglisten hits
 
BOSTED: Isfjorden i Romsdal
KONTAKT MEG: guriah97@gmail.com
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
reCAPTCHA
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this