Norge på langs #1: Å sette seg et stort turmål

Vinteren 2019 går jeg og turvenninne Vilde Norge på Langs fra Lindesnes til Nordkapp. I denne serien deler jeg fra våre erfaringer, tanker, utfordringer og tips og triks. Første innlegg handler om det å sette seg et mål, men samtidig huske på at å nå målet ikke er det viktigste. Lurer du på noe angående turen, så spør i vei!
Skrevet av: Ingvild Paulsen Vie
Publisert: 10.03.19
ANNONSE
Innlegget inneholder sponsede produkter fra Fjellpulken AS

10.januar stod vi på startstreken ved Lindesnes fyr. Endelig skulle planene og drømmene settes i live! Åh som vi gledet oss, tenk da, 4 måneder på tur! Vi gledet oss vilt til å sove i telt, smelte snø, gå på ski i oppoverbakker og nedoverbakker, fryse i lunsjen, og spise sjokolade i posen – alt som hører turlivet til. Målet var Nordkapp og å krysse Norge på langs, men bak hele prosjektet lå det også en annen grunn. Vi skulle være ute i 120 dager. Vi ville leve i naturen. Lære oss å jobbe med den og ikke mot den. Det er disse tankene som er selve bakgrunnen for vår turlyst. Samtidig passet det seg ganske godt å gå fra sør til nord, og få oppleve alt Norge har å by på. Det skulle vise seg å bli vanskelig å huske på disse grunntankene; man går seg fort blind på målet i enden.

De harde stundene gjorde at de gode stundene ble enda bedre.

De første dagene suste av gårde, og før vi visste ordet av det var det gått 2 uker. Ingen av oss hadde vært på tur så lenge i strekk før, og fortsatt føltes alt veldig bra. Vi hadde snirklet oss gjennom Setesdalsheiene som ga oss litt av hvert å jobbe med. Januar viste seg fra alle sine sider og vi fikk kjenne på et par solstråler, timesvis storm og lange dager med sludd. Terrenget var krevende å gå i og pulkene var litt for tunge. Men tross alt som naturen kastet mot oss var humøret strålende! Vi virkelig nøt alle øyeblikkene, ingenting er jo som å drikk varm kakao i teltet mens vinden uler utenfor. De harde stundene gjorde at de gode stundene ble enda bedre.

På vei inn til Svartenut turistforeningshytte var vindkastene så sterke at vi måtte stoppe opp for å ikke falle overende.

Men så kom vendepunktet. Snøen dalte ned på teltduken, og først jublet vi; tenk de fine telemarksvingene vi kan sette nå! Pudder, pudder, og enda mer pudder. Etterhvert dalte entusiasmen, for nysnøen skulle vise seg å være ekstremt tung å gå i. Vi gikk og gikk og ga alt vi hadde, men kilometrene uteble. På en god dag bevegde vi oss kanskje 1 mil, mens planen var 2,5. Ikke bare fikk kroppen gjennomgå, men hodet likeså. Vi nådde aldri målet vi hadde satt for dagen, og aldri i verden om vi ville klare å nå Nordkapp med den farten her. Jeg hadde undervurdert hvor hard påkjenning det er for psyken å hele tiden måtte tåle nederlag på nederlag.

 

Etter 4 dager med knallhard kamp og snø opp til låra kom vi frem til Haukeliseter. Her ventet nytt depot og en etterlengtet hviledag. Vi sov godt og lenge, spiste mye, og pakket pulkene klare for ferden videre. Morgenen etter dro vi de fortsatt støle kroppene opp og spente igjen på oss skia. Soloppgangen var helt oransje og det var ikke en sky i sikte, alt lå til rette for at det skulle bli i en drømmedag! Men etter bare 200 meter sa det stopp. Jeg var sliten, beina kjentes som bly og hodet likeså. Føret var type gjennomslag til godt opp på leggen og foran oss lå det gode 500 høydemeter med stigning. Vi orket rett og slett ikke. Jeg hadde ikke lengre noen glede av soloppgangen og pudderet. Jeg hadde ikke lyst til å gå videre. Etter en god runde med tårer så snudde vi, gikk de 200 metrene tilbake til hytta, og satte oss for å vente på bussen hjem.

Bare 200m fra hytta sa det stopp, vi snudde pulkene og gikk tilbake igjen..

Det står lite eller ingenting i dagboka min fra disse dagene, ofte bare korte stikkord som: «11t, 8km. Tungt for låra. Middag nå.» I ettertid har jeg angret på dette, for nå er det utrolig lett å tenke: «Var det egentlig så tungt? Vi kunne jo bare prøvd litt til?» Men der og da var det ikke noe annet som føltes riktig, og da er det som oftest best stole på den følelsen. Man kan være så etterpåklok man bare vil, men der og da var det å snu som føltes best og mest riktig.

Vi innså at målet i enden hadde blitt viktigere enn å nyte turøyeblikkene. Vi ville bare frem, frem, frem, uten tid til å stoppe. Se på utsikten. Nyte sola i lunsjen. Sove litt lengre om morgenen. Det handlet bare om å bevege seg fremover så raskt som mulig.

 

Det satt virkelig langt inne å snu den dagen, og jeg har grublet mye på hvorfor. Forholdene var eksepsjonelt dårlige, skredfaren var stor og vi hadde veldig behov for mer hvile. Alt talte for at dette var en riktig avgjørelse. «Men hva kom alle andre til å si? Vi som har annonsert både høyt og lavt at målet, målet det er Nordkapp, og dit skal vi.» I ettertid har jeg på godt og vondt innsett hva det betyr å sette seg høye mål. I vårt tilfelle har det i stor grad ført til gjennomføringsevne, motivasjon, og mye drivkraft til å stå på hver dag. På en annen side har det i flere tilfeller ført til at vi har glemt hovedtanken bak å være på tur. For oss handler tur om å leve, ikke overleve. Slitet og kavet det bringer med seg tar vi i mot med åpne armer – jeg elsker å være helt kjørt i kroppen etter en lang dag på ski. Men samtidig har jeg innsett hvor innmari viktig det er for meg å ikke la det gå for langt. Ikke brenn opp alt kruttet på å nå målet, for det er ikke verdt det om du bare sitter igjen med en følelse av dårlig tid.

 

Etter to gode uker med pause, hvile, god mat og rent hår satte vi oss på bussen opp igjen til fjellet. Jeg var uthvilt og kunne neste ikke vente med å ta fatt på turen videre! Det beste var å kjenne på følelsen av at jeg ville tilbake. Jeg ville ut og gå, sove i telt, koke vann til langt på kveld og spise sjokolade hver dag.  Jeg gledet meg til og med, og den følelsen kjente jeg absolutt ikke på den dagen vi snudde.På Hardangervidda fikk vi tid til å nyte solnedgangen, ikke bare springe forbi..

I ettertid har den lange pause fått sine konsekvenser. Vi ligger langt bak skjema, og for alt vi vet når vi ikke Nordkapp i det hele tatt. Men nå går vi turen med en mye større ro. Nå handler det ikke lenger om å springe av gårde, men om å sette seg ned der det er fint. Nå er det turen som er målet, ikke målet som er turen.

Blogglisten hits
 
Dette innlegget handlet om:
ALDER: 20
BOSTED: Haugesund
Gunhild og Helene11.10.18
ANNONSE
Julie Korneliussen18.07.17
Une Cecilie Oksvold01.03.18
Iselin Næss09.02.16
ANNONSE
Julie Korneliussen10.04.17
Maria Stray Homme09.05.18
Gunhild og Helene08.03.19
Julie Korneliussen04.08.16
ANNONSE
Gunhild og Helene26.10.17
Jill Kristin Øie08.11.18
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold16.04.18
Maria Stray Homme11.06.18
Moa (Monica) Hundseid29.07.18
ANNONSE
Gunhild og Helene02.11.17
Une Cecilie Oksvold21.02.18
ANNONSE
Maria Stray Homme16.08.17
ANNONSE
Maria Stray Homme02.09.17
ANNONSE
Maria Stray Homme22.07.17
ANNONSE
ANNONSE
Kari Schibevaag02.08.18
ANNONSE
Maria Philippa Rossi22.08.18
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold04.10.18
Iselin Næss06.03.19
Kari Schibevaag21.08.18
ANNONSE
Julie Korneliussen13.10.16
Gunhild og Helene18.10.18
ANNONSE
Maria Stray Homme06.06.18
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold11.02.18
Maria Stray Homme21.05.18
Maria Stray Homme16.02.18
Åste Innleggen18.01.19
ANNONSE
Gunhild og Helene06.09.17
Julie Korneliussen10.10.15
Ida Kathrine Knudtzon Eriksen21.06.18
Une Cecilie Oksvold11.01.18
Maria Philippa Rossi14.12.18
ANNONSE
Gunhild og Helene10.11.17
Maria Stray Homme05.07.17
Julie Korneliussen22.08.17
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold06.02.18
ANNONSE
Maria Stray Homme10.04.18
Maria Stray Homme16.10.17
Julie Korneliussen14.12.15
Maria Stray Homme03.08.18
ANNONSE
Julie Korneliussen16.11.17
Ida Kathrine Knudtzon Eriksen01.02.19
ANNONSE
Maria Stray Homme14.05.18
Maria Stray Homme20.04.18
Gunhild og Helene20.04.18
Maria Philippa Rossi12.10.18
Maria Philippa Rossi07.08.18
Maria Stray Homme08.12.17
ANNONSE
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this