På onsdag pakket vi pulkene i bilen og kjørte spent til Eidfjord. Vel fremme var det bare å registrere laget og bære pulkene inn i hallen. Der fikk vi tildelt en bås hvor det ble sjekket at vi hadde med oss det viktigste fra pakkelista. Deretter ble pulkene veid til over 40 kg før de ble forseglet og lagt klar til avreise. Når pulkene og skiene var avlevert var det klart for et kort møte om konkurransen og været før turen gikk ned på hytten for å lade opp til den store dagen.
Ida hadde også bursdag denne dagen, men det ble dessverre ikke mye tid til feiring. Hun hadde fortjent mer enn noen stygge briller, påskeegg og et spillende lys!
Etter en natt med forholdsvis lite søvn våknet vi spente på hytta. Vi spiste frokost og gikk til bussene som skulle kjøre oss til Haukeli. Vel fremme på Haukeli var det bare å finne utstyret sitt og begynne å gjøre klar til start.
Startskuddet gikk og vi begynner å bevege oss sakte oppover de bratte bakkene fra Haukeli. Det ble fort kaos når konkurranseinstinktet tikket inn i hele folkemassen som skulle opp. Dette førte til at det nesten ikke gikk på frem, og vi valgte derfor å gå litt utenfor selve sporet på vei opp. Omsider kom vi oss opp på toppen og formen føltes bra.
Men etter oppoverbakkene kommer nedoverbakkene, og i den første nedoverbakken var Henri så uheldig å falle slik at draget på pulken knakk. Vi forsøkte å tape draget, noe som holdt ei lita stund før det knakk rett av. Da lagde Henri et taudrag som han brukte resten av de 9 milene. Pulken var veldig glad i slalåm og piruetter med en gang nedoverbakkene endelig inntraff. Dette gjorde at hver nedoverbakke ble en utfordring, spesielt for Henri. Men til tross for utfordringene må jeg si det var minimalt med klaging og humøret på topp. Det hadde nok ikke vært samme situasjon hvis det var jeg som var i hans skispor, så var vel hell i uhell at det faktisk skjedde med Henri som taklet det så bra.
Selv om det ble litt styr nedover kom vi oss fremover og jeg vil si vi hadde et bra og behagelig tempo. Vel fremme på første sjekkpunkt på Hellevassbu klokken 20:20 bestemte vi oss for å ta en time hvile for å få i oss mat. Vi slo opp teltet og fikk i oss en feltrasjon hver. Ida E sleit litt med kvalme og måtte jobbe hardt for å få i seg næring. Men heldigvis ble hun omsider bedre og vi kunne fortsette som normalt.
Etter nesten 90 minutter hvile på Hellevassbu gikk vi hele natten til Litlos. Denne etappen var mørk, kald og lang. Vi var alle veldig trøtte og så frem til å legge oss i posen å sove litt. De siste kilometerne frem til Litlos var ekstremt lange. Vi så lyset av hytta, men følte vi aldri kom nærmere. Men til tross av at vi var slitne og trøtte var de siste kilometerne vanvittige fine. Måneskinnet kom omsider frem og lagde vakre skyggespill i naturen. Jeg husker jeg tenkte at jeg er ekstremt heldig som får oppleve dette!
Men til tross for det nydelige måneskinnet var det utrolig herlig å komme frem til Litlos klokken 04:13 om natten. Vi slo opp teltet, fikk gått på do og fikk i oss mat før vi endelig fikk lagt oss i posen for å sove litt. Jeg fikk omtrent 30 min på øyet før vi måtte begynne å gjøre oss klar til å gå igjen. Vi var litt trege med å komme ut av soveposene og det tok litt tid før vi var klar for å sette kursen mot Viersla, som er det siste sjekkpunktet. Omtrent en time etter av vi egentlig skulle vært avgårde var vi klar for etappen mot Viersla. Denne etappen er forholdsvis flat og før vi visste ordet av det så vi hytta i det fjerne. Vi kom til hytta kl. 14:07 og begynne å sette opp teltet igjen. På dette sjekkpunktet MÅ vi ha 4 timer av de 8 obligatoriske hviletimene. Og Siden vi allerede hadde hatt 4 timer til sammen på de andre sjekkpunktene var det 4 timer igjen her. Vi bestemt oss for å være klar til å gå etter nøyaktig 4 timer, og det klarte vi. Men før vi fikk spent fast pulken igjen måtte vi smelte en del snø for å få i oss mat og fylle drikkefalsker og termoser. Det ble heller ikke mye søvn på dette sjekkpunktet og vi sov vel omtrent i 15-20 min før vi måtte gjøre oss klar igjen.
Endelig var siste etappe i gang! Den siste etappen var 3 mil og det var mye oppover. De to første milene var det bare flatt, oppover, flatt, oppover, fall, oppover…. Vi følte vi aldri kom til de berømte nedoverbakkene. Men etter mange timer med fiskebein og slitne armmuskler kom vi til nedoverbakkene og sikkerhetspunktet. De siste 5 kilometerne så jeg mål hvertfall 4 ganger, og jeg ble like skuffet hver gang jeg innså at det ikke var mål og at det bare var fantasien som tok overhånd.
Når det var ca 1 km igjen til mål ble vi møtt med med heiarop av fanklubben vår, altså mamma og pappa. De hadde tatt turen for å heie oss og broren min Espen i mål. Espen gikk den individuelle klassen og hadde kommet i mål leeenge før oss. Han kom på 7 plass og gikk på 25 timer og 11 min. Stolt lillesøster! Så gratulerer til deg, Espen! Jeg vet at løpet kostet mer enn forventet og at du trosset smertene mil etter mil for å komme fort i mål. Du er et råskinn uten like.
Etter den siste kilometeren kom vi oss endelig i mål etter 36 timer og 12 minutter på Hardangervidda. Fornøyde, slitne og ikke minst sultne plasserte vi flagget vårt i haugen sammen med de andre som hadde kommer i mål før oss. Det var luksus å komme i mål å få tildelt cola, lapskaus og varm saft. Så takk til arrangørene som har stått på for at vi skal ha det bra og for at løpet skal bli en suksess. For det ble det!
I ettertid har mange av de negative tankene blåst bort og vi sitter igjen med en haug med gode minne. Vi har også diskutert litt hva vi kunne gjort annerledes og hva som fungerte bra. Her er vi innad i laget forskjellige, så det som funket bra for meg funket kanskje ikke så bra som de andre eller omvendt. Det er derfor viktig å finne en middelveg som passer for alle, selv om det kan være vanskelig. Det jeg tenker vi kunne gjort annerledes var vel å stanse mindre. Vi stoppet hver gang vi skulle spise og i tillegg ble det selvsagt en del stopp for å bytte ski, finne hodelykt og kle av seg eller på seg. Men i mat- og drikkepause kunne vi nok heller roet ned tempo og spist mens vi gikk. Da hadde vi klart å holde varmen bedre, samtidig som vi sparer tid. Jeg er også glad for at Ida satt ned foten og sa at hun ville sette opp teltet den timen vi skulle være på Hellevassbu. Jeg ønsket mest å bare ta opp vindsekken, men jeg er glad for at teltet ble satt opp. Det var herlig å sitte i le for vinden og få roet kroppen helt ned. Syns også vi var flinke til å holde motet oppe og det var ingen krangling på veien. Ikke verst bare det!
En ting alle tre synes var utfordrende var å få i seg nok næring. Vi spiste en feltrasjon på hvert sjekkpunkt og mellom disse ble det sjokolade, marsipan, energigels og diverse. Men jeg kan love deg at du blir lei av alt det søte og det frister egentlig ikke med noe. Men vi visste at det måtte ned, ellers måtte vi en tur i kjelleren, og det var ingen var oss så veldig gira på. Alle tre hadde også problemer med at camelbacken frøys. Så da måtte vi finne frem drikkeflaskene og ha de på kropp, noe som gjør at det er mer arbeid hver gang vi skal drikke. Men alt i alt så gikk løpet veldig bra og vi hadde en fantastisk og lærerik opplevelse alle sammen!
På forhånd har det vært vanskelig å svare på ambisjonene for løpet, i og med at vi ikke hadde peiling på hvor lang tid vi kunne forvente å bruke. Så vi satte oss vel et mål på under 50 timer og et håp om å komme rundt 40 timer. Og det klarte vi til tross for knekt drag, noe vi alle er veldig fornøyd med!
Takk for et fantastisk arrangement Xtremeidfjord, dere har virkelig gjort en utrolig god jobb!