Det er siste uka før skolestart. Været i sør-Norge er upåklagelig, med strålende sol fra skyfri himmel. Vi står på Føyka stadion i Asker, en buss går på tomgang, et par stressede foreldre prøver å finne skatecampen de har meldt poden på, men alt jeg kjenner på er en indre ro.

Foran meg står 19 “medvandrere,” tilhørende foreningen Medvandrerne. Foreningen har som mål å ta med tidligere rusavhengige ut i naturen, for å gi dem mestring og nye interesser til å klare en rusfri hverdag. De neste ti dagene skal tilbringes i Rondane, uten mobildekning, uten barn, uten påfyll av Cola, røyk og snus.

Dette er ingen kosetur

Dette er en motivasjonstur. Are Lerstein, som er daglig leder i foreningen forteller at det er helt greit å føle litt på smerte underveis. Det er helt greit å hate litt.

Og selv om været er upåklagelig, og selskapet hyggelig, så gjør vi nettopp det; hater litt etter 11 svette timer på tur. Hater litt når knærne verker for hvert steg vi tar i nedoverbakke. Hater litt over at turmaten smaker nøyaktig det samme til frokost, lunsj og middag.

Samtidig er dette en reise, som jeg føler meg utrolig heldig som får lov til å være en del av. Én ting er det at vi får oppleve sinnsykt vakre Rondane. Men kanskje enda viktigere er den reisen vi har sammen, de opplevelsene vi deler.

La oss dele

Og nå tenker jeg ikke på deling på sosiale medier. Jeg tenker på den delingen, den erfaringen man gjør seg, når man sitter rundt et leirbål med 20 ukjente mennesker, som hver har sin historie, og snakker åpent og ærlig om hva som har vært tøft i livet. Plutselig føles småbarnslivet ikke så hardt lengre, og selv etter snart fem år med dårlig søvn, nattevåk og uro, så får jeg litt perspektiv på ting.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på medvandrernes rushistorikk, men det er ikke tvil om at deltakerne har vært ute en vinternatt før. Vært igjennom påkjenninger og utfordringer som gjør at en stormfull natt i telt kan sammenlignes med et barneskirenn.

I fjellet er vi alle like

Det er nemlig fascinerende å se hvordan gruppa i løpet uka blir mer og mer “turfolk.” Bortsett fra en karakteristisk vandrestav, og kanskje litt flere tatoveringer enn gjennomsnittsnordmannen, er det ingen ting som skiller “oss” fra “dem.”

Det slår meg nemlig allerede første dagen. Ei av deltakerne fletter håret til en annen, en typisk turflette, som du sikkert har sett på tusenvis av Instagrambilder denne sommeren. Jeg knipser et bilde. Det som er vanskelig å se på dette bildet er bagasjen. Ikke den fysiske, i form av en stor ryggsekk, men den alle mennesker har med seg i hodet og kroppen. Den bagasjen, som Medvandrerne gjennom denne typen turer håper skal bli litt enklere å bære med seg.

Og dette gjelder ikke kun tidligere rusavhengige. Fjellet gjør godt for slitne småbarnsmødre. For folk med kjærlighetssorg. For folk som savner. For folk med utfordrende jobber, eller en usikker fremtid.

Fjellet gir en ro, en tilstedeværelse, en kraft som gjør en rustet til å møte og mestre hverdagen. Man kan få med seg verktøy som kan bidra at man mestrer selve livet. Og kanskje det beste av alt? I fjellet forsvinner merkelappene; Småbarnsmor. Narkoman. Gründer. Influenser. Bestefar. Aksjemegler.

I fjellet er vi alle turgåere.

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this