Mitt første møte med spekkhoggere. For en fantastisk, uvirkelig, magisk opplevelse! Jeg er på besøk hos Kari Schibevaag på Flakstad – for et eventyr det har vært! Dette stedet, og menneskene jeg har møtt her, er helt fantastiske!
Tirsdag morgen toppet det hele seg da vi var så heldige å få oppleve spekkhoggere på nært hold. Kari er alltid på utkikk etter disse vakre dyrene, og med litt hjelp fra spekkhoggersøkeren Truls (hunden til Kari, som har sin egen instagramkonto) fant vi dem utpå kvelden. Kari var rask til å hive seg utpå SUP-brettet og padlet ut.
I ettertid tenker jeg at dette må være et slikt øyeblikk hvor man kan si – den følelsen! Da det skjedde hadde jeg nok med å holde haka på plass i ansiktet. Man kan ikke gjøre annet enn å måpe, sitte musestille og la det skje. For en dag!
Jeg har aldri sett spekkhoggere før, og ble helt satt ut av disse grasiøse, gigantiske, dyrene som beveget seg perfekt rundt oss i vannet. Ord blir små og utilstrekkelige når man skal beskrive en slik opplevelse. De spiste fisk og lekte seg rundt oss i flere timer. Kari var helt i ekstase, selv om hun har sett spekkhoggere mange ganger, blir hun like gira hver gang – noe jeg godt kan forstå! Det blir en slik opplevelse hvor du ikke registrerer hva du sier eller hvilke lyder du lager, man blir totalt overveldet av alle sanseinntrykkene. Når jeg så (og hørte) på noen av filmklippene jeg hadde tatt underveis måtte jeg le av å høre utbruddene mine; ”waaaaooo”, ”steike”, ”det er helt sykt”, ”skjer dette virkelig?”.
Våger meg utpå SUP-brettet
Etter en lang stund med rare utbrudd og ansiktsutrykk, spurte Kari om jeg ville prøve meg utpå SUP-bretter jeg også. Noe jeg var litt skeptisk til. Men etter å ha sett hvordan dyrene svingte seg mykt forbi og rundt Kari, våget jeg meg utpå. I en slik situasjon kan man ikke tenke for mye, man må bare handle. “Skrekkblandet fryd” er det nærmeste jeg kommer for å beskrive følelsen jeg hadde da jeg satt på SUP-brettet sammen med spekkhoggerne – som kan bli 10 meter lange. De svømte først bare noen meter unna meg, deretter dukket de. Jeg sitter der, i det som føles som verdens største og dypeste fjord, og vet at det er en flokk med spekkhoggere like under meg.
I ettertid tenker jeg at dette må være et slikt øyeblikk hvor man kan si – den følelsen! Da det skjedde hadde jeg nok med å holde haka på plass i ansiktet. Man kan ikke gjøre annet enn å måpe, sitte musestille og la det skje. For en dag!
Tusen takk for en fantastisk opplevelse, Kari, dette er et minne for livet <3