Stedet å være

Skrevet av: Signe Stubø
Publisert: 03.04.19

På vei oppover

Vi er ute og trasker. Vi er på vei fra Haukeliseter til Vesle Nup – en kort liten tur på kun drøye 6km – men som for meg, som har stått lite på ski de siste årene, allikevel byr på en utfordring.
Vi er meg og en turkamerat. En ivrig langbeint venn som løper tilsynelatende uanstrengt opp bakkene. Nei, Jonas er ikke en hund, men en to meter høy idrettsutøver på knappe tjue år med toppturski. Mens korte meg på fjellski med en felle som nekter å sitte på blir gående et stykke bak. Skikkelsen hans blir mindre og mindre der fremme, helt til han bare er en liten sort prikk som beveger seg i det fjerne.
Det er stille rundt meg, og det føles godt å være alene med naturen på denne måten. Himmelen står klar og blå i skarp kontrast til snøens hvite brudeslør. Landskapet bærer ikke preg av å ha blitt herjet med av mennesker. Vinden pisker meg lekent i ansiktet. Det er ikke vondt, kun litt ubehagelig – som en kjærlig påminnelse om at jeg lever.
Jeg jobber meg sakte oppover mens sola griller meg i ansiktet. Jeg er frossen på leppene, men kjenner at det former seg et smil om munnen min, for dette øyeblikket minner meg om dagen da jeg gjenoppdaget naturens og stillhetens betydning, at det er her det store skjer -det er dette jeg ikke vil gå glipp av.

Turbarn

Som barn var naturen stedet å være. Å være ute var kult og hipt. Om vinteren baste jeg i snøen. Om høsten gjemte meg høyt oppe i trærne i Vestfolds dype skoger, og det føltes som om trærne og jeg var uatskilte– som grenene bare var en forlengelse av mine egne lemmer. Om sommeren sprang jeg barbeint over svabergene ute i fjorden, og fikk jeg skrubbsår på knærne fanget de små fjellene de salte tårene mine før de blandet seg med havet og ble en del av det.
Jeg var et turbarn. Jeg var et lykkelig barn. Men om kvelden gjorde jeg opprør, for da ble jeg beordret inn til kveldsmat. Under den ene armen til pappa hylte og sprellet jeg som en fisk som desperat forsøker å komme seg ut i havet igjen. Til hjemmet sitt. Jeg elsket å være alene med elementene. Hva var det annet enn dette å oppleve?

 

Hvorfor sitte inne når alt håp er ute?

 

Så kom tenårene og følelsen av å ville passe inn skygget for trangen til å være i naturen. Jeg ville så gjerne være med. Være der det skjedde. Jeg koblet meg av naturen og koblet meg på Wifi, Facebook – der vennene mine var. Det var jo det man skulle.
Og hva kunne vel naturen og stillheten fortelle meg om livet? Det var jo så STILLE.
Hvis jeg ville være med og leve betød det vel at jeg måtte finne livet og rørens hovedstad. Så det gjorde jeg. Jeg forlot fjellet og skogene for «The City of Blinding Lights», London.
Jeg takket ja til alt det sosiale – jeg klubbet på klubber, jaget øl med jägershots, møtte mennesker med alle mulige slags nasjonaliteter, sosioøkonomiske bakgrunner og meninger. London var fast and furious, og hverken byen eller jeg stoppet opp. Distraksjonene var allestedsnærværende, men selv om jeg var med på alt og gjorde alt jeg kunne for ikke å gå glipp av noe – var stemmen der. Den indre stemmen som vil det beste for meg. Den fortalte meg at jeg gikk glipp av noe viktig, at noe måtte endre seg – og den plaget meg som et kronisk gnagsår, men jeg nektet å lytte og til slutt tidde stemmen stille.

Da jeg var ferdig med studiene i London i juli 2017 stod jeg iført hatt og kappe på uteksamineringsdagen og gransket jeg meg selv i speilet med undring i blikket.
De høye sirenene, det intense nattelivet, kaoset og alle meningene jeg hadde søkt hadde gjort meg fullstendig nummen.
«Hvem er jeg»? «Hva vil jeg?», «Hvor skal jeg?» Svarene på disse spørsmålene føltes lenger unna enn de noen gang hadde gjort. Jeg hadde vært too fast too furious, og hadde dermed gått glipp av meg selv. Mine tanker. Mine følelser. Mine behov.

Jeg returnert til Norge uten retning, eller noen som helst idé om hva jeg ville gjøre videre. Det eneste jeg enset var en enorm dragning mot fjellene – de samme fjellene som jeg fire år tidligere hadde rømt fra.
Så jeg dro på tur. For første gang på fire år var jeg på fjellet. Jeg var sammen med familien min, men jeg ville traske alene, så jeg ble liggende et stykke bak, akkurat slik som idag.
Og der gjorde den et legendarisk comeback. Stemmen.
For hvert skritt jeg tok følte jeg meg mer som meg selv, og Stemmen supplerte meg med idéer til kreative prosjekter, forståelse og innsikt. Og den ropte klarere og høyere enn den noen gang hadde gjort i livet og rørens hovedstad. Valg jeg hadde opplevd som vanskelige å ta stilling til i storbyen virket plutselig latterlig enkle.
Stillheten og alenetiden jeg tidligere hadde flyktet fra i frykt for å gå glipp av viktige ting fungerte som et medium for informasjonen jeg desperat søkte. Der gikk jeg, frakoblet WiFi, men definitivt påkoblet noe. «Holy shit.» tenkte jeg. «Dette vil jeg aldri mer gå glipp av.».

Det er jo logisk når en tenker over det – at det er naturen som gir best innsyn inn i tingenes sanne natur.

Tur – Livet i miniatyr

Jeg undrer meg over om det er slik at tur fører til så mye sannhet, innsikt og visdom fordi tur er livet i miniatyr? Livet, akkurat som tur, går opp og ned, har uventede svinger og twister og ofte en god del hindringer på veien. Både livet og turer serveres med latter, tårer, svette, frykt, tvil og selvsikkerhet. Naturen er det stedet der den indre GPS-en har best signal og der de subtile meldingene fra meg selv, fra underbevisstheten, slett ikke er så subtile lenger, men klare til å opplyse meg om jeg bare er villig til å lytte. Og det er jeg villig til.

Toppen

«Det er ikke langt igjen nå», roper Jonas og drar meg tilbake til øyeblikket.
Som en tålmodig trebarnsfar står han der og smiler mens han venter på at jeg skal få ræva i gir. Han har hastet opp som om det var fyr på skiene og står og lener seg mot varden på toppen. På Vesle Nup. 1510 meter over havet.
«Kommer» svarer jeg raskt.
Jeg nærmer meg, men vet samtidig at det blir litt av en utfordring å komme meg over det isete partiet helt øverst med bare én felle i arbeid.

 

Fantastiskutsikt på toppen av Vesle Nup.

 

Jonas er veldig fornøyd med at jeg omsider har kommet opp.

Jeg jobber hardt med stavene, men glir ned igjen gjentatte ganger. Jeg puster, svetter og strever. Det er vondt, men godt på samme tid – en herlig miks av jævlig og herlig, og jeg overrasker meg selv ved å klare å nyte hvert øyeblikk i prosessen.
Da jeg omsider kommer meg opp må jeg sette meg ned med en kopp kaffe og en blodappelsin. Jeg er svett og solbrent, men jeg smiler, for jeg er der. På toppen. Humøret er på topp. Jeg føler meg på topp. Dette er toppen. Dette er livet, og det vil jeg ikke gå glipp av.

Blogglisten hits
 
Dette innlegget handlet om:
Iselin Næss27.12.15
ANNONSE
Maria Stray Homme14.01.18
Maria Stray Homme14.02.17
Åste Innleggen18.01.19
Maria Stray Homme16.02.18
Julie Korneliussen14.02.16
Julie Korneliussen14.08.16
ANNONSE
Gunhild og Helene28.03.19
ANNONSE
Iselin Næss06.11.15
Gunhild og Helene15.03.18
Ida Kathrine Knudtzon Eriksen29.03.19
Une Cecilie Oksvold24.11.18
Kari Schibevaag06.04.16
Iselin Næss24.11.16
Gunhild og Helene07.05.18
Britt-Ingunn Tafjord Walle09.07.18
Maria Stray Homme30.06.17
Maria Philippa Rossi19.03.19
Kari Schibevaag03.10.17
Britt-Ingunn Tafjord Walle27.03.19
Iselin Næss24.08.18
Maria Stray Homme03.08.18
Iselin Næss06.03.19
Maria Stray Homme30.11.17
Guri Anne Hansen19.03.17
Julie Korneliussen06.10.15
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold16.05.18
Ida Kathrine Knudtzon Eriksen16.04.19
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold09.04.18
Julie Korneliussen28.02.16
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold16.04.18
ANNONSE
Gunhild og Helene19.06.18
ANNONSE
Maria Stray Homme06.06.18
Une Cecilie Oksvold11.01.18
ANNONSE
Bodil Dorothea Gilje18.11.18
ANNONSE
Une Cecilie Oksvold06.02.18
Maria Stray Homme04.03.19
Une Cecilie Oksvold14.09.18
ANNONSE
Maria Stray Homme16.10.18
Julie Korneliussen09.05.16
ANNONSE
Maria Philippa Rossi22.08.18
Gunhild og Helene09.02.19
Julie Korneliussen01.01.16
Maria Stray Homme13.02.18
Julie Korneliussen16.02.18
Jill Kristin Øie10.12.18
Iselin Næss09.02.16
Gunhild og Helene04.06.18
ANNONSE
Gunhild og Helene20.11.17
Bodil Dorothea Gilje19.02.19
Maria Philippa Rossi12.10.18
Guri Anne Hansen09.01.17
ANNONSE
Julie Korneliussen16.11.17
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
reCAPTCHA
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this