Under taket er det tørt

Skrevet av: Turjenter.no
Publisert: 11.08.16

*Dette innlegget er skrevet av Inga Strümke.

Dette er historien om hva som skjedde da to fine fysikere satt på konferanse i Bergen, så ut vinduet og tenkte “… dette kan umulig være alt.”

strumke_beachen_1

Som de flinke fjellfysikerene vi er, stod vi konferansen ut og fantaserte om tørre fjellsider flere titalls meter både i høyde og bredde. Den eneste utfordringen vi stod overfor (og har gjort i hele juli) var (er)

strumke_regn

og liknende.

Vi pakket derfor tau, sele, slynger, sko, stort telt, lite telt, soveposer, primus, sportstape og uhorvelige mengder kaffe og lefser (courtesy of ovennevnte konferanse) og var klare for hva som helst – bare ikke mer regn.

strumke_bil
Snakkes, dustebergen!

Det bar nordover, første stopp Sogndal. Der føk vi innom InterSport for å kjøpe fører, og begynte å bla etter regnsikre felt, for det regna i Sogndal óg altså.

vi fant noen svaruter på Kvam og koste oss litt der, men tenkte igjen “… dette kan umulig være alt.”

Vi hoppet derfor igjen i bilen og vendte nasen mot Stryn, for jeg mente å huske at himmelen på jord, paradiset i vest og jevnt over alt man kan ønske seg finnes der – under et overheng.

dette er muligens alt. 

Allow me to introduce: Beachen.

Beachen i Stryn er nok et av norges beste klatrefelt. Veggen er høy, rutene er lange og jevne, man får masse luft under føttene, muligens litt sug i magen og fred i sjela med såre fingertupper på. Man må ha 60 meter tau, og inngangsverdien er ca 6-.

En uslåelig (har jeg lov til å si klassiker?) oppvarmingsrute er Nøtteliten. Den starter i et tre og har masse spennende formasjoner hele veien opp til toppen

strumke_beachen_3

Et mulig problem vi ikke hadde, er at Beachen er en solvegg, så på finværsdager kan det bli ukomfortabelt å klatre mellom kl 14 og 16.

Vi fikk derimot gleden av å høre på regnet som traff det enorme taket som beskytter alle rutene,

strumke_beachen_4

klatret til solen gikk ned, sov noen timer (drakk kanskje litt vin – husker ikke…) og var første på feltet morgenen derpå

strumke_beachen_5
kan jeg få kaffen min her, thankyooou

Klatring har en helt unik evne til å tvinge oss til å fokusere på her og nå. Det er umulig å henge 2 meter ovet bolt, balansere på en krystall, klemme fingrene inn i en sprekk og tenke på hva man skal ha til middag.

Det andre er at alle sporter kan utfordre oss, og vi kan alltid finne områder der vi feiler. I klatring kommer dog denne feilingen akkompagnert av et fall og dermed en umiddelbart dødsfrykt. Uansett hvor mange fall man har hatt og hvor vant og uredd man er når man faller, er de millisekundene i fritt svev nok til å fortelle hele kroppen “din mangel på evner hadde drept deg.”

Nådeløst. Vakkert.

vær så snill kjære gud, hvis jeg overlever dette lover jeg at jeg aldri mer skal – åh, det gikk bra. gløym diii.

da fingrene endelig var tomme for hud vendte vi nesa hjemover – for det er faktisk ingen som betaler oss for å være fjellfanter.

Dog, veien til Bergen er lang og det er ikke sunt å sitte for mange timer i strekk, så vi stakk innom Avsnes på veien. Avsnes er i Høyanger, et lite kvarter før ferga på Lavik

strumke_avsnes_1

ned ein bakke og over eit beite

strumke_avsnes_2

ikkje veit eg kva ruta skal heite

tryne du her, så trur æ du segne

strumke_avsnes_5

vi tar oss et bad, for det bynte å … regne.

Blogglisten hits
 
BOSTED: Melhus
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
reCAPTCHA
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this