Da jeg var yngre var «grønnbuksa» og tunge, vanntette sko det verste jeg visste å ha på meg. Selv om familien min er en «friskusfamilie» så aktet ikke jeg å frivillig være med på søndagstur i fjellet. Jeg ville så mye heller se på gutter, spille håndball og gå i tøysko på vinteren. Noen år gikk og den første kjærlighetssorgen var et faktum, håndballen ble lagt på hylla og tøyskoene skitten og slitt.
Så ble det andre boller
Venner kom og venner gikk. Med alder og modenhet vokste nye interesser frem, og naturen ble mitt pusterom. Samtidig som naturen blåste et nytt slags liv i meg, åpnet den også øynene for venner som har vært der hele tiden. Venner som er like ubetydelig for verden som det jeg er, men som for meg er veldig verdifull. Noen av disse vennene har jeg nå fått en ny, veldig fin tradisjon med – vi drar på tur første helga i september hvert år.
Les om hvorfor friluftsliv ble viktig for meg
Septembertur til Supermøre
Hva er vel en finere start på høsten enn ei helg på tur med gode venner? I år dro vi på besøk til Hege som bor i Ålesund. Hun tok oss med til Molladalen, i hjertet av Sunnmørsalpene – en tur som vil bergta den minst naturglade av oss alle.
Les om fjorårets septembertur til Tustna her
Dagens turmål fra Molladalen var den høyeste toppen Jønshornet (også kalt Ramoen) på 1419 meter over havet.
Molladalen ligger i Ørsta kommune, og er som tatt rett ut fra et eventyr. Det er «sagolikt», som svenskene sier. Man er omringet av spisse tinder som er et klatreeldorado og et mangfoldig toppturmål. Det er også et stort vann som heter Storevatnetman kan campe ved, om man ønsker å ta flere topper på for eksempel ei helg. Eller bare nyte omgivelsene.
Vi parkerte og gikk fra Melbøsætra/Barstadsætra og gikk opp til Storevatnet som ligger 774 meter over havet. Man bruker ca. 1,5-2 timer opp.
Etter en lang, deilig lunsj ved Storevatnet fulgte Jønshornrenna til topps. Noen partier er svært bratt, og krever at man har begge beina godt plantet på jorda og blikket på rett sted. Det verste partiet er fra Molladalen opp til skaret, og videre helt på toppen.
Utsikten fra skaret er verdt mer enn penger kan betale. Og for mange er dette kanskje nok utsikt hvis høydeskrekken eller knærne skriker etter å stoppe. Det er ingen skam å snu – aldri glem det! Vi var forberedt på å snu, men heldigvis var været og kroppen på lag med ønsket om å nå toppen av Molladalen denne deilige septemberlørdagen.
Siste bit opp til toppen av Jønshornet fra skaret kan noen plasser være luftig. Det er varder langs ryggen opp, og etterhvert som man nærmer seg toppen kommer man til tau/kjetting som man kan bruke som hjelpemiddel til å komme seg opp.
Men så var det denne utsikten, da. 1,5 time med sure lår og svettefest betaler seg.
Turen ned var like hard som turen opp, det er tungt for knærne og her får man det inn med snømåkelass hvor viktig det er å ha et godt grunnlag for å gå i fjellet.
Men selv om knærne smertet litt, og lårene var sure i noen dager – var de store opplevelsene mye mer verdt både da og i all framtid. Venneturer er verdt SÅ mye, og denne helgen gjør meg varm om hjertet. Jeg håper du har noen som du kan oppleve store og små friluftsøyeblikk med, om ikke så er turjenter.no en fin kanal for å komme i kontakt med likesinnede.
Bruk #turjenter og #turjenterno på Instagram, og send ei melding til ei turjente du vil bli bedre kjent med, kanskje ender dere opp med å møtes for å dra på tur ei helg i året?