Trollsteinen

Skrevet av: Maria Philippa Rossi
Publisert: 03.07.18

Synge, mamma. Synge!

Jeg kikker raskt på klokka. 19:04. Naboen henter meg om 11 minutter, og jeg står i gangen med én sokk og én felle på, jeg har ikke lokalisert søkestanga eller skistøvlene, og poden ber meg om synge nattasanger for han. I et millisekund vurderer jeg å overlate jobben til pappaen, men fornuften innhenter meg. Hva hvis jeg blir spist av isbjørn eller tatt av snøskred på turen? Mine siste tanker vil være å angre på at jeg ikke sang “Bæ, bæ lille lam” en siste gang. Jeg sier ikke dette for å virke flåsete, men sånn har det vært etter at jeg fikk barn. Jeg kommer meg på alt for få turer, og når jeg først er på tur gleder jeg meg til å komme hjem til ungene. Rart med det. Jeg roper til samboeren at han må pakke sekken ferdig, og løper ned til guttungen som ligger og venter.

Tre minutter over avtalt tid, noe som er vel innafor på småbarnsskalen, er vi to mødre på vei opp til Nybyen, innerst i Longyeardalen. Dette er utgangspunktet for turen til Trollsteinen, 849 moh. Turen kan gås både sommers- og vinterstid, og til fots, med truger og på fjell- og toppturski. Sekkene er lette; en tynn dunjakke, en Kvikklunsj, to bananer, litt vann. Rifla er det som drar vekten opp. Jeg tilbyr meg å bære den til topps, og turkameraten viser raskt hvor ammunisjonen er, før vi labber av gårde.

De ekstreme naturkreftene på Svalbard, og faren for at du kan møte isbjørn, er noe av det som fascinerer meg mest her oppe. Jeg var her for noen år siden på skitur. Alle turdeltagerne ble satt opp på isbjørnvakt nattestid, og det var noe svært eksotisk over å labbe rundt klokka to om natta med dunjakke og signalpistol. Det er først etter at jeg flyttet opp hit at jeg har tenkt på hvor heldige vi var som faktisk ikke så isbjørn der vi fomlet rundt teltene i pysjen.

Svisj, svosj, svisj, svosj. Vi tar fatt på stigningen opp mot Larsbreen. Turen har en ganske bratt start, men mammakroppene har ikke dårlig tid – ungene sover jo – så vi tar det rolig oppover. Vi går opp i dalen mellom Gruvefjellet og Sarkofagen, himmelen er blå og skyfri, sola skinner. Vi tar første pause i det vi kommer opp på Larsbreen. Det er vindstille, og vi kommer med noen små jubelhyl fordi det er så vakkert, fordi vi endelig er på tur, fordi forholdene er helt perfekte. Vi krysser Larsbreen og går opp langs ryggen for å nå toppen.

Alene på toppen med 360 graders panoramautsikt kommer det et par jubelhyl til. Sola står høyt på himmelen, jeg må dobbeltsjekke klokka. 21:43. Knappe to og en halv time siden jeg lå og sang om to par strømper. Vi spiser resten av sjokoladen og vender skiene utfor. Cruiser i rolig tempo nedover til breen. Der venter ti cm styrepudder som kombinert med en svært snill helning gjør at jeg lager de peneste svingene noen sinne. Armene går til topps, i disse “må-dele-alt-dager” tenker jeg på hvordan jeg kan få formidlet denne fantastiske følelsen til resten av verden, før jeg raskt innser at det kan jeg ikke, og at jeg bare må nyte de få hundre meterne med eventyrføre. Svosj, svisj, svosj, svisj.

Tilbake i byen lister jeg meg inn den ulåste døra. Rekker akkurat å få av skoene før jeg hører en som roper på mamma. Jeg løper inn på rommet, og kryper opp i senga, fortsatt med yttertøyet på.

– Mamma har tatt på seg skiene? spør han.
– Ja, mamma har vært på skitur. Neste gang kan du være med.

 
ALDER: 34
BOSTED: Longyearbyen
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Meld deg på
vårt nyhetsbrev
Mailchimp form
reCAPTCHA
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this