En ting er å ha en stor drøm, noe annet er å begynne å vokse inn i den og begynne å tro på at den kan bli virkelighet!

Det tok lang tid fra de første tankene om Sydpolen hadde poppet opp i min bevissthet, til jeg turte å begynne og tenke på det, som noe jeg kunne gjøre..
Jeg hadde en lang vei å gå etter Grønlandskryssingen høsten 2011. Der drømmen om Sydpolen for første gang hadde kommet til overflaten. Og, dere lurer sikkert på hva jeg mener med det?

Jeg hadde gått hele Grønlandsturen med en betennelse i en av de store ryggmusklene. Det hadde gitt meg mye smerter, og minimalt med søvn. Jeg følte jeg ikke hadde fått brukt mitt potensiale slik jeg visste jeg kunne, og da er det fort gjort å føle at man har mislykkes. Det gjorde i hvertfall jeg. Nå måtte jeg komme dit hen, at jeg fikk troa igjen, på at jeg kunne klare en sånn stor tur, som en Sydpoltur ville være.

p1020401

Jeg visste at jeg måtte teste meg selv skikkelig før jeg kunne tenke på å klare det. Så jeg lot drømmen ligge der i bakhodet, mens jeg bevisst begynte med å finne muligheter til å utvikle meg nok til å engang å kunne få det til.

Jeg visste nå at neste gang måtte jeg være enda bedre forberedt, og ikke få noe så dumt som en betennelse i ryggen! Så strategien min i første omgang ble å forbedre ”mangler” ved meg selv. Som dere sikkert vet, så har gamle katter noen skrammer. Og de kunne jeg ikke la komme til overflaten ved en tilfeldighet, uten at jeg hadde tenkt gjennom dem og forberedt meg på hva jeg skulle gjør hvis de kom.

Fra jeg gikk av isen på Grønland i september 2011, etter å ha krysset den på 24 dager, trengte jeg litt tid på å komme meg igjen. Jeg var utrolig sliten i kroppen etter å ha gått med betennelse så lenge, og sovet minimalt. Så nå var det kjærkomment med hvile.
Tankene derimot fikk ikke hvile særlig lenge, de kvernet rundt, og jeg studerte på hva i alle dager jeg skulle gjøre neste gang. Hva skulle bli min neste store tur? Jeg visste jeg skulle på noe, jeg måtte ut der igjen, jeg måtte prøve igjen, dragningen mot isen og breene hadde fått ett dypere feste i meg enn jeg hadde trodd det skulle få.

Jeg var jo gammel elvepadler, fosser og stryk var min lidenskap, men lidenskapen hadde blitt kaldere med årene, og det var tydelig på tide med en ny. Vann i frossen variant denne gangen.. skulle bli min nye ”vannsport”!

I mellomtiden, mens jeg lette etter et nytt turmål, jobbet jeg masse og sparte penger. De skulle være klare når jeg fant ut hva jeg ville.

Jeg har alltid hatt det kjipt når jeg ikke har et mål og jobbe mot, blir rastløs, og mangler liksom noe vesentlig til å dra meg fremover.. Så prøvde så godt jeg kunne med små turer, og lengre turer i fjellheimen her hjemme. Masse flotte turer, men det var ikke her jeg skulle finne svaret. Det ble liksom ikke det samme, jeg måtte finne ut hva jeg skulle ha som min store test før jeg kunne gå videre med Sydpoldrømmen min.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så en ettermiddag etter jobb sitter jeg i sofaen, noe jeg nesten aldri gjør, og slo på TVen, noe jeg heller aldri gjør. Hva var det vel å se på klokken 17.00 om ettermiddagen? Jeg burde heller komme meg ut å trene.. treningstøyet var jo tross alt tatt på allerede. Men sukk, dørstokkmila var både lang, høy og bred den kvelden, så der satt jeg da, foran TVen. mismodig og lei…
De neste minuttene fikk hjerte mitt til å hamre, hårene reiste seg på kroppen, og jeg fløy nesten på egne vinger rundt i rommet… Der på TVen av alle ting, dukket min neste tur opp. Børge Ousland satt der på sin stille og rolige måte og fortalte om den vakreste turen han noen gang hadde vært på, i Patagonia i Andesfjellene. Bilden slo knockout på meg, jeg bare visste at dit skulle jeg! Nå måtte jeg bare finne ut hvordan.!
Jeg satte meg rett ned å skrev brev til Børge, og fikk svar etter noen dager om at de skulle ha et informasjonsmøte om turene sine om ca 1,5 mnd, så jeg kunne komme dit å prate med dem. Jeg synes det var altfor lang tid, nå var jeg bare ivrig etter å finne ut om jeg hadde mulighet til å gå denne turen, eller om jeg måtte få enda mer erfaring før jeg kunne dra.
Dørstokkmila var plutselig borte som dugg for solen, jeg skulle i hvert fall ut å trene, for dit skulle jeg engang.

Jeg var henrykt da jeg fikk snakke med dem, og bestemte meg der å da for at om 1,5 år skulle jeg til Patagonia. Og slik ble det Jeg trente og forberedte meg på alle mulige måter, for det som for meg skulle bli ”den store testen”.

P1050388

Nå skulle jeg teste om jeg dugde til å gjøre de forberedelsene som krevdes. Jeg skulle jobbe med psyken min, og spesielt disse tingene jeg visste jeg kunne bli nervøs for. Da ville det igjen være en mulighet for at spenningen kunne sette seg i min utsatte ryggmuskel, og det ville jeg ikke. Så tenkte gjennom alle senarior, og prøvde så godt jeg kunne å lære meg det jeg trengte for å bli trygg på alt det jeg på forhånd kunne gjøre noe med. Uforutsette ting kan man ikke alltid planlegge for, men det hjelper godt å eliminerer så mye som mulig på forhånd.
Jo bedre forberedt du er jo mer vellykket vil turen bli!

Og det fikk jeg erfare, turen gikk som en drøm, i oktober 2013 krysset jeg den 3. største breen i verden i Patagonia.

Jeg gråt da turen var over. Ikke bare fordi det hadde vært den vakreste turen i verden, men også fordi og en spenning i meg slapp taket, og en lettelse bredte seg i kroppen.

Jeg hadde klart det! Jeg hadde bestått testen min!

P1060460

@finndinsydpol.no,@astridfurholt.no